En ulykke kommer sjelden alene
Tjaldurs reise til Karibbien
Bjørn
Sun 6 Apr 2008 21:47
|
59:54.838N 10:39.649E
Dagen begynte godt. Det blåste en frisk nordavind
så vindmøllen gikk så det suste. Nå er det blitt såpass varmt at dieselvarmeren
blir slukket om natten. For å starte den opp i gjen om morgenen må spenningen
drives opp til ca. 13,7 volt. For å sikre at den har nok spenning til å komme
seg gjennom glødeperioden. Varmeren har et glødehodet som skal antenne dieselen.
Dette glødehodet trekker nesten 20 amp så spenningen faller betraktelig når det
er virksomt. For at prosessen skal fortsette må spenningen aldri falle under
12,5 volt, dermed må spenningen ligge så høyt for at hele opptenningsprosessen
skal gå smertefritt.
Når så varmeren er i gangs, så skal det bare litt
vedlikeholdsstrøm til for å holde alt utstyret kjørende. Sånn ca. midt på dagen
var tiden kommet for å lade igjen så maskinen blir startet. Den rusler fint og
ladingen går planmessig. Så skjer det som ikke skal skje. Maskinen stopper. Det
skal ikke skje. En dieselmotor kan selvsagt ha mange nykker. den kan være
vanskelikg å starte. Den kan finne på å ryke. Den kan ryke svart, den kan ryke
blått, den kan ryke hvitt eller den kan ryke grått, dvs. en blanding av svart og
hvitt. Fargen på røyken forteller hva som er galt. Men den skal ikke stoppe når
den først er igang.
Nå hadden stoppet. Den stoppet svært fredfullt. Det
var som om den ikke fikk nok diesel. Det er selvsagt den eneste akseptable måten
en maskin kan stoppe på. Min antagelse var at ett eller annet hindret dieselen i
å nå frem til maskinen. Det mest sannsynlige var at det formidable snortrekket
jeg hadde laget hadde stengt dieselforsyningen.
Et brannforebyggende tiltak er nemlig å ha et
snortrekk fra styreposisjonen til en kulekran på dieseltanken. Hensikten er å
kunne stenge av for dieselen i det tilfelle at brann oppstår. Når den kulekranen
er stengt så er det bare den dieselen som er i slangen mellom tanken og maskinen
som kan brenne og brannen vil etterhvert slukke av seg
selv.
Det hender i blandt, når jeg jobber i maskinrommet,
at jeg kommer borti wirten til snortrekket og dermed lukker kranen. Ned i
maskinrommet og ganske riktig, den var nesten helt lukket. Den blir åpnet og
maskinen blir forsøkt startet på ny. Den vil ikke starte. Det høres ut som om
startermotoren får for lite strøm. Det er såvidt maskinen går rundt. Aggregatet
blir startet for å få nok strøm til å starte. Etter en stund er den nok strøm på
batterriene og maskinen forsøkt startet på ny. Den vil forsatt ikke gå rundt. Da
må det være noe med at strømmen ikke kommer frem til startermotoren. Ut med
startermotoren.
Ganske riktig den får ikke strøm. På startermotoren
er det to kraftige bolter som er festene for kablene fra batteriet. Bolten til
plusspolen var så rusten at den ble med rundt da jeg da jeg forsøkte å løsne
mutteren som skal klemme kabelskoen på bolten. På innsiden av starteren er denne
bolten festet til en kobberplate som skal lede strømmen fra bolten til releet på
starteren. Fordi bolten hadde gått rundt var denne platen nesten revet helt
over.
Jeg husket at et eller annet sted, dypt nede i
skipets katakomber så lå den en liten rørbit fra et kobberrør på ca. 50 mm i
diameter. Rørbiten var ca. 20mm lang. Denne rørbiten hadde jeg av uforklarlige
årsaker spart på i nesten 7 år. Rørbiten ble saget over og banket ut til en rett
plate. Møisommelig, ved hjelp av dremelen, ble den slipt i samme fasong som den
opprinnelige platen. Den fikk boret et 10 mm hull som bolten kunne gå igjennom.
Platen og bolten ble pusset med stålbørste. Bolten ble tredd gjennom platen.
Heldigvis hadde jeg fått en liten gassbrenner til jul. Den kan brukes til mye og
mangt. vanligvis blir den brukt til å gratinere ost på ovnsretter. Denne gangen
ble den brukt til å lodde platen fast til bolten.
Mens dette verket var ved å nå sin avslutning
ringer den gode båtnabo Lasse som spør om jeg trenger hjelp. det blirt benektet,
men Lasse er påståelig, du trenger nok hjelp, fordi du driver. En liten
utkikk til alle kanter bekrefter det Lasse sier. Skuta driver. Lasse kommer
straks i jolla si og får en tauende. Nå har vinden økt til nesten 10m/s så 9,9
Hk påhengeren til Lasse er ikke sterk nok til å slepe Tjaldur tilbake til bøya.
Ut med ankeret og alle 50 metrene med kjetting. Ankeret får godt feste så
Tjaldur ligger trygt og godt.
Noen må åpenbart ha sett bestrebelsen, for
redningsskøyta som holkder til påLysaker kommer innom og forteller at noen har
ringt og fortalt at Tjaldur kanskje trenger hjelp. Redningsskøyta blir takket
for omtanken, men nå skal jo bare startermotoren inn igjen og så er Tjaldur i
gang for egen maskin.
Startermotoren kommer på plass, men maskinen vil
ikke starte. Nå er det ingen tvil om at startermotoren får nok strøm. Det må
være noe annet. Ved hjelp av den største rørtangen jeg har forsøker jeg å dreie
veiva rundt. Den rikker seg ikke, ikke en millimeter. Dette begynner å bli
alvorlig. Ett eller annet gjør at maskinen sitter dønn fast. Redningskøyta blir
kalt opp og anmodet om slep ca. 50 m. tilbake til bøya.
Batteriene til ankervinsjen var tatt innendørs for
vinteren. De sto nå på dekket for lading innen de skulle plasseres i kassen sin
under vinsjen. Jeg hadde nemlig regnet ut at det ville være mer effektivt å
transportere strømmen til batteriene til ankervinsjen i 220 volt, med en egen
lader i batterikassen, for å slippe 10 m lange strekk med 50kvm kabel fra
styrehuset og ut til vinsjen. Da kunne batteriene til ankervinsjen bli ladet med
inverteren ved 1kvm lampettledning ut til kassen. I kassen skulle det
være en 18 amp lader, altså ca 220 watt som skulle transporteres ca. 10
m. fra inverteren til ankervinsjen. Det var altså bare det at dette
arrangementet ikke var ferdig montert. Det var ikke noe særlig strøm på
batterien og de sto på dekket.
Altså måtte ankeret heves ved håndkraft. En
omdreining på kabelaret er ca. 8 kjettingledd. Ved hjelp av et håndtak kan man
dreie kabelaret en halvomdreining. Dvs. en bevegelse med en halv omdreining
svarer til 4 kjetttingledd. Det er nesten ufattelig mange ledd på 50 m. kjetting
og det er ufattelig mange armbevegelser for å snurre inn 50 m. kjetting. Det er
vel den beste lærepenge på lenge. To mann fra redningsskøyta og jeg brukte på
skift en evighet for å snurre inn disse 50 meterne. men omsider ble de snurret
inn og Tjaldur var fri. Redningsskøyta bukserte Tjaldur tilbake til
bøya.
Nå skulle neste mysterium løses. Hvordan var de
skjedd at Tjaldur i utgangspunktet var begynt å drive? Forklaringen v ar svært
enkel. En annen hyggelig båtnabo hadde forært meg en tau som han ikke kunne
bruke. han hadde brukt det som skjøte på storseilet på skøyta si. Det hadde ikke
tålt belastningen og røket tvert av. Nå er strekket på et skjøte mange ganger
større enn strekket på en fortøyning, så jeg hadde brukt dette tauet til å
fortøye i bøya. det var rett og slett spist opp av ringen i bøya etter bare noen
dager.
I morgen skal jeg forsøke å finne ut hva som er
galt med maskinen.
|