Grenadinene

Sailabout.no
Sun 28 Jan 2007 14:59
Date: 28 Jan 2007 12:00 GMT
Lat: 12:38.85N Lon: 61:23.45W
 

"Grenada, a spectacularly beautiful island, has lush green mountains, crystal waterfalls, golden beaches, and the fragrant spice trees that give the island its epithet "Isle of Spice"." Seilerguiden overdrev ikke, det var en fantastisk øy. Vi var en drøy uke i Prickly Bay og hadde et veldig bra opphold. Vi fikk se "hele" øya og besøkte plantasjer, fossefall, urskog med ville aper, sjokoladefabrikk, rom distillery, og mye mer. En utrolig fruktbar øy som nasjonen egentlig får lite ut av.

 

Grenada var vårt sydeligste punkt og vi grugleder oss til å starte turen nordover. Vi synes det er litt vemodig å starte turen nordover alt, det er liksom et tegn på at vår seilas har en ende ikke alt for langt frem og at vi nå tar et endelig farvel med venner vi har fått som fortsetter syd og vestover for å fullføre en fullstendig jordomseiling. Selv om det er noen vi gjerne skulle seilt mer sammen med er det ingen ombord her som har noe ønske om å legge ut på en seilas over Stillehavet. Vi gruer oss også litt for turen nordover da vi kan få kryss i mye sjø og vind de neste ukene. Vi gleder oss imidlertid til å komme nordover igjen for å treffe en del av seilerflåten som var såpass forsynt med seiling etter overfarten over Atlanteren at de nå
holder seg stort sett i ro lenger nord. Det er ganske påfallende at en del av dem som seilte raskest over Atlanteren og tok ARC som en regatta og presset båt og familie til å seile fort nå får betalt med et mannskap som ikke er så veldig ivrige etter å seile rundt her borte. Det var 26 barn med i ARC og jeg tror ikke det er mange av dem som kommer til å være med på overfarten hjem igjen. Havseiling er helt tydelig ikke noen typisk familie aktivitet. Her ombord er det foreløpig ingen som har backet ut, bortsett fra Fredrik da som tror at et år i marinen er å foretrekke fremfor mors forpleining om bord her.

Mathias er også til tider lei av mye mas fra slitsomme foreldre og har foreslått å seile båten alene hjem. Siden det likevel er han som gjør alt og styrer båten hele tiden hadde det vært mye morsommere å få æren for det også. (Han er tydeligvis ikke klar over at han til tider sover 14 timer i strekk og får full forpleining om bord, men en 16-åring har til tider et litt eget syn på tingenes tilstand.)


Frederik reiste til Barbados for å være sammen med kjæresten og dermed er det plutselig mye roligere og romsligere ombord. Reisen til Barbados var heller ikke helt problemfri da det var like før han ble sendt med samme fly tilbake til Grenada. Aller helst ville imigrations på Barbados ha tak i kredittkortet hans og bestille dyreste billett til Europa. Vi prøvde oss med at de kunne sende han til Martinique som er en del av EU, men nei, Europa var Amsterdam. Det er sjokkerende at imigrations på Barbados skulle behandle en kjekk norsk gutt på tilnærmet samme måte som norske myndigheter behandler fargede som ankommer Gardermoen uten gyldig oppholdstillatelse eller returbillett. De burde vite bedre.

 

Etter en uke på Barbados fløy Fredrik og Benedicte til Union Island der vi skulle plukke dem opp. Til tross for at de nå hadde returbilletter til Amsterdam så slapp de ikke ut av flyplassen før vi kom og ”bailet” dem ut. Det er svært så vanskelig det er å forflytte seg mellom øyene her.

Når det gjelder tennene mine (HF), så er det en lang historie som har en del flere kapiteler. Jeg som kun har benyttet en tannlege i 30 år har i løpet av de siste par månedene hatt ni forskjellige tannleger innom tennene mine. Det må være sjørbuk – for nå knekker den ene tannen etter den andre. De siste fire ukene har våre reiseplaner vært styrt av tennene mine og 50 % av tiden har jeg så store smerter at jeg er tildels slått ut. Det er imidlertid gledelig at det kun koster kr 12,50 for et glass med 50 paracetamol tabletter her. I tillegg har jeg fått tak i et glass med små rosa tabletter som muligens ville fått en del av gutta i Skippergata til å bli missunnelig. 

 

Vi har noen fine dager her og stemningen er upåklagelig. Vi er veldig overrasket over hvor hyggelige negrene er. Selv om enkelte av oss var svært skeptiske til dem i utgangspunktet - så har vi blitt positivt overrasket av brede smil og hyggelige fraser. Noen av øyene har kun noen få hundre innbyggere som alle er mer eller mindre i slekt, og det har de vært i generasjoner. Ja, så det er ikke så rart at det finnes noen litt spesielle varianter av arten.

 

Vi seilte nordover fra Grenada sammen med Hvorfor Ikke, en annen barnebåt og dro via Carriacou til Union der vi plukket opp Fredrik og Benedicte. Deretter dro vi innom Petit St. Vincent for en kort stopp som ble til to døgn da vi virkelig falt for stedet. De små tropeøyene ligger tett her og i løpet av noen dager har vi vært innom Petit Martinique, der de har Karibiens rimeligste diesel og bensin, Union (igjen), Palm Island, Tobago Keys, Canouan, og Mayreau. Dette har vært en skikkelig overdose i krystallklart vann, sand og palmer.

 

Over og ut – Sailabout

 

 

Familien i Salt Whistle Bay