Black pearls! Assams boatyard and a magic night! Motu de Tamaro.
With the wind in Coquelicot
Therese Molander / Helge Larsen
Thu 25 Jun 2009 07:28
|
15:33.50S 146:14.50S
So it has been a while since I wrote last time,
much has happend..or maybe that's a exaggeration haha...but we have
moved once at least. After the last letter was composed it has been
alot of snorkeling, good fish dinners and a visit to a pearl farm with
following "businesses".... and other polynesian paradise activities.
Vicky and I have improved our skills when it comes
to husk coconuts, and it's a treat. Coconut with Nutella (chocolate spread) is
jumy jumy! A natural Bounty :) One day we sat in our cockpit and said, maybe we
could fish from here? We were eating coconuts so we tok some of that on a hook
and throw it in. Before it hit the bottom Noah had a fish on! We got totally
four fishes, one grey fish and three Groupers, after the third one we stopped
fishing, we had enough :) So I made a fish soup and we played UNO. It was
Midsummer Eve so we took the opportunity and celebrated that too.
One day a boat come up next to our boat. It was the
men from the pearl farm. We had visit them at their house a couple of days
earlier and mentioned that we had some things to exchange for pearls. Now they
came with a whole bag of pearls. After the deal was closed both parties were
satisfied. When we visited their house we got a tour around their property
and they showed us the "nets" they use to collect the new babyshells that float
around in the water once a year and the cages they put the shells in before they
lett them into the ocean. They were all very friendly and we played some games
of "botcha" with them before we took our dingies back to our floating
homes.
Then the day after their visit we took
Coquelicot over to the pearl farm. We had to
drive zick zack between boys and coralls but could anchor up in sand just in
front of the pearlfarm. It was a small white house on stilts on a small corall
island. They were in full action in there so we got to see almost the whole
process. One guy opened the pre soaked shells with a knife and put a piece
of plastic in it to keep it open. Then he gave the shells to a Kines girl
(they come three times a year to pearlfarms all over french polymesia to work)
who opend the shell and planted a nucliar (false pearl) and a piece of
a muscle or something. She had prepared these before. She took a shell and
used a pair of sicssors to cut out a slimy black piece. Then she used a sharp
scalpel (knife) and cut the edges of over and over again until it only was a
small slice left. This one she cut into squares and used as color-pigment for
the shells she later "operated on". They told us they chose shells with a nice
color on the inside of the shell and cut the muscle out of them. By doing that
they can controll the color of the new pearls, in a way. After "surgery" the old
women tok the shells and sew them together with straws of plasitc and tied
them to a plastic net, which they folded over the shells for protection against
fishes. Then the guy took the net and put it into the ocena down by the dock,
where it hang until it was enough nets to take them all out and place them
in their "spot" for the next 6 months (the time it takes for a pearl to
grow).
After the visit we sailed over the lagune down to
Assams place, the new boatyard. We had two great days there. The boatyard was
not up running yet, but the people who works there are super friendly. And
finaly we had some eggs again :) We also had the treat of being invited to a BBQ
party by one of the other boats. It became a wonderful night, and a memory for
life.
We were 9 adults and at least 9 children in ages
from 2 years up to maybe 10-11 years. The grill was lit, the music was on and
everyone had a smile on their lips. The children were playing and had a
competition who could split a piece of wood with the machete fastest. They also
were responsible of making the coal for the BBQ. They watched the fire in
the bin where they burned the pieces of wood they had cut. After everyone was
full of fish and potato puré the instruments came out. It started with only
one guitar, but suddenly it was a whole orchestra there: guitar, accordion,
clarinet and a saxophone. The once that didn't play sang, and did they sing!! It
was french songs and they sang them with such passion and drama that the
only ting we could do was sit back and relax (and laugh). Around us was
only the light from the fire, the sound of the waves hitting the beach and a
nightsky black as inc with billions and billions of
golden stars!!
Best
Therese and Helge
And now in Norwegian... Hei hei!!
Siden vi kom til Apataki og siden jeg skrev sist
gang har vi hatt mange deilige fiske middager, snorkle turer og et besøk på en
perlefarm. Først skal jeg fortelle hvordan det gikk til da vi fikk våre første
ekte "polynesian black pearls", de sorte perlene fra Fransk
Polynesia....
Vi tok dingiene våre for å hilse på oss perlefarm
mennene. På veien stoppet vi ved et stort rev og snorklet litt. Det var masse
fisk og en liten hai kom svømmende forbi. Jeg er ikke redd haier lengre, satt og
snakket med en den andre dagen. Den kom helt opp til strandkanten og bare lå der
og kikket. De lokale sa jeg kunne klappe den, men selvom jeg ikke er redd lengre
ser jeg ingen grunn til å utmane skjebnen, de har jo tenner :)
Når vi kom fram til huset der de bor fikk vi en
rundtur der de viste oss utstyret de bruker for å høste og legge ut nye shell.
De har noe som ser ut som nett for å fange opp de nye små shellene som flyter
rundt i vannet en gang i året. Sen lager de moringer av tøysekker de fyller med
korall. Før vi reiste tilbake til våre flytende hjem spillte vi noen runder med
botcha (boul) og de hadde flott teknikk. Helge og jeg nemte også for de at vi
har en TV vi kunne tenke oss å bytte mot perler, men han sa de desverre sendt
alle perler til Tahiti nylig.
Noen dager senere, når jeg sto på kjøkkenet så jeg
en stor motorbåt komme opp ved siden av vår båt. Det var de samme
mennene som visst plutselig hadde perler, en hel sekk med perler i
alle farger og former. Vicky og jeg ble helt ville i blikket da han øste de ut
over bordet. Så begynte forhandlingene. Dette var ikke A perler, hvilket er den
beste kvaliteten, de hadde små eller store merker og skråmer og noen hadde ikke
så bra lyster men for oss kommer de alltid ha en spesiell verdi. Han ville først
bare gi meg to perler, men hvis vi skulle bli rund lurt ville jeg ikke bli SÅ
rund lurt. Jeg ville ha 40 perler!! så det endet med at vi fikk 28 perler for
TV:n. Vi ble sikkert lurt, for perlene var ikke av beste kvalitet, men vi var
blide, vi ville ikke ha TV:n alikevel. Og mannen ble helt garantert fornøyd!!
Minutten etter de foralte båten vår var Helge igang
med å sage i stykker hyllen TV:n hadde stått på, for å lage en bokhylle i
steden. Det ble sååå mye bedre og båten ser mye koseligere ut nå, og vi fikk
våre første sorte perler (det var noen andre farger også men det er de sorte
perlene polynesia er kjent for).
Neste dag tok vi opp ankeret og seilet over til
perlefarmen. Vi var nødt til å kjøre zick zack mellom koraller og perle bøyer
men kom etterhvert fram og ankret forran perlefarmen. Det var et lite hvitt hus
som sto på stylter på en liten korall øy, super nydelig sted. Vi kom rett etter
lunsjen og fikk se nesten hele prosedyren, untatt når de tar ut perlene, det
hadde de jo gjort før vi besøkte huset. Nå var den kinesike jenta der. Det
kommer to jenter noen ganger i året for å ta ut perler og legge inn
nye nuclier (plast kuler som skal irritere fram perlene). Det var bare en jente
nå for den andre hadde blitt bitt av en fisk?
Så alt begynte med at gutten tok opp noen shell fra
et "badekar" med saltvann. Så tok han en kniv og tvinget shellet til å åpne seg,
så stappet han en plastik splint inn for å holde det åpent. Når brette hans var
fullt gikk han over med det til jenta som brukte en metallklype til å holde
shellet åpent mens hun brukte begge hender til å "operere". Først klippet hun
vekk muskeln i shellet og siden tok hun en skalpell og laget et hull i en
gjennomsiktig blære og plantet en nuclier og en liten bit av fargepigment, som
hun laget av at annet shell tidligere. For få fram pigmente valgte de ut noen
shell med fin perlemofarge på insiden av shellet og brukte siden små sakser for
å kutte av en sort slimete muskel eller noe. Denne ble siden kutta med en skarp
skalpell om og om igjen til det bare var en tynn remse igjen. Denne ble siden
kutta i små firkanter som hun siden planta i shella. På så vis kunne de bestemme
fargen på de nye perlene, fordi de fikk den fargen det ursprunglige shellet
hadde på insiden av sitt shell.
Når jenta var ferdig tok den gamle damen over og
hun sydde to og to shell sammen med fiskeline og knøyt de sammen på et sort
plastik nett. Nette bretta de siden så at shella ble beskyttet fra fisker.
Når hele prosedyren var ferdig tok gutten ut nette og hengte det under brygga.
Der fikk det henge til det var på tide å kjøre de ut og feste de til sine bøyer
ute i lagunen. Her måtte de siden henge i 6måneder før de kunne ta de opp og
høste perlene. Hvert shell kunne bli brukt tre ganger.
Når vi følte vi hadde sett det vi ville se takket
vi masse, tok opp ankeret og satte kursen mot andre siden av
lagunen.
Vi ankom boatyarden, på Motu de
Tamaro, ca 16, alltså med god magin før det blir mørkt (ca 17.30).
Det ble et kjært återseende med legevennen våre fra Fatu Hiva. De er franske men
snakker ganske god engelsk.
Første kvelden gjorde vi ikke mye men andre kvelden
ble en kveld vi kommer til å minnes for alltid. Vi ble invitert til grilling på
land og når vi kom rundt hjørne så vi den tente grillen, det brant i en tunne
litt lengre bort og musikken var på. Vi var 9 voksene og minst 9 barn i aldrene
2 til 10-11. Ale smilte og lo. Barna skjøtte seg selv, de hadde en konkuranse om
hvem som kunne klyve ved raskests med en machete. Denne veden brukte de siden i
tunna som sto og brant. De var kull våktere. Det var siden denne kullen vi
brukte for å grille fisken. Når alle var mette kom musikkinstrumentene fram.
Først var det bare en gitarr og alle sang med stor innlevelse og mye drama. Vi
lo og klappet takten. Men så krøyp det fram fler og fler instrumenter og
etterhvert var det en hel orkester: en gitarr, en klarinett, et trekkspill
og en violin.
Legene spillte en duett, en rolig lite trist sang.
Tonene ble myke da de fløyt ut over vannet og drogs vekk av den svake
vinden. Rundt oss var den store sorte nattan med
sitt himmel tak opplyst av milljoner av stjerner og vi kunne høre
vannet som klukket mot stranden. Disse timene med bål, nye venner og båtliv på
en atoll i polynesia var sagolike!
Masse klemmer
Therese og Helge |
