Baie Hakatea, Nuku Hiva
With the wind in Coquelicot
Therese Molander / Helge Larsen
Tue 2 Jun 2009 07:30
08:56.58S 140:09.75W
After one week did we finaly say Good Bye to Ua
Pou! And once again had we fallen in love with a Polynesian island and it's
inhabitants. We never went to the other village, it was raining the day we were
suposed to go, but Moana drove us up to a point where we could overwiev "The
valley if Kings". Moana is a true polynesian man, and so proud of it. He tells
us alot of the history and about their culture, and we are facinated. Martin and
Kirk left, after we had dinner and movie in Coquelicot ofcourse, but we
stayed one extra day, so we could go to church on Sunday. We are glad we stayed,
it was a very beautiful sermony they had. All were dresed up and the church was
decorated with so many fresh beautiful flowers that even Jesus on the cross had
a flower neckless and a wreath :)
Our crossing here tok about 5,5 h and we had good
strong winds. Some waves, but it was OK. In the end we got company from
dolphins. These were big playful dolphins with a long nose and long pointy
backfin, not like the other ones we met outside Ua Pou. They stayed with us for
a long time and jumped high up, turned around to show of ther belly
and spinned round round round in front of the boat. Lovely!
This is a very protected bay, it lies like an "L"
to the coast so it's a minimum of waves and swell that comes in here, nice. The
last days in Ua Pou was very crazy with a lot of swell and wind so all
boats lay in different directions. One moment you were far away from the other
boats but next minute you almost touched. We had to move twise and many
boats had to move even more often then that. In the end it was only us and two
boats left...and now we know where al went....here :)
Today is a big relax day and maybe we will hike up
to the waterfall later today or tomorrow.
Many happy hugs from
Therese and Helge
And now in
Norwegian...................
Hei HOPP, enda et still havs STOPP!
Martin gjorde en "coquelicot"...han stanna enda en
dag, og en til...vi har laget en trende :) Vi sier alltid at vi skal dra videre
men blir alltid lengre enn vi tenkt. En dag på Ua Pou ble til en uke. Martin
snakket om å dra i tre dager før han kom seg avgårde.
Vi traff våre venner Vicky on Noah igjen i bukten
men de dro videre allerede neste dag, da de ikke sjekket inn og Kystvakten var
etter de. Nå vet vi ikke om vi treffer de igjen, men sannsynligheten er ganske
stor, håper jeg. Som jeg skrev i forrige mail fikk vi ihvertfall en koselig
siste kveld sammen på ANIMA med suzi og alt.
Sen gikk dagene og vi hang sammen med Moana mye.
Kirk gjorde en tatovering til slutt selv om han er redd for nåler! Han holdt på
å besvime etter 5 minutter, ble helt hvit og begynte å kald svette. Da ble Moana
sinna på han fordi han ikke sa han er redd for nåler og sa til han at han ikke
var noen "kriger", hvilket er det samme som en riktig mann i polynesien. Kirk
var tapper og fikk sin tatovering, men liggende i Moanas seng :) og til slutt
var han en Kriger!
En dag var vi med i kirken og så når de øvde infor
Pinse gudstjenesten på Søndagen og det var kjempe fin sang og tradisjonel
dansing. Moana fortalte at når de danser i kirken må de forandre teksten
i sangene de danser til så de handler om Gud isteden for de tradisjonelle
som er til naturen, dyrene og sitt egene folk. Moana har en stor kriger tatovert
på ryggen og han ville egentlig at den skulle holde hodet til en Fransk prest i
hånden men da syntes hans venn at det var å gå litt for langt. Buskapet han
ville ha fram viser tydlig hva disse menneskene syns om fransmennene da de
engang kom for å "hjelpe dette fortapte ville folk". Det er en tragisk historie
som inholder mye død, både blandt mennesker og en rik kultur, som nå, enligt
Moana holder på å dø. Til vanlig snakker folket marquesisk sammen men barna idag
blander det så mye med fransk at de glemmer sitt eget språk, og kulturen dør
sakte. Moanas lærer sa en gang til han at han burde reise til frankrike og
fortsette studere, men som jeg skrev tidligere er han en ekte marquese og tanken
på å forlate hans øy var uakseptabel. Det er bra det fortsatt finnes folk som
Moana som er stolte av sine tradisjoner og kjemper for å beholde de, ellers vil
hele verden bli Amerikanisert fortere enn noen av oss vil. Men noe som er rart
er at selv om de avskyr historien om hvordan deres folk ble kristet er de meget troende. Selv Moana ber før han spiser og
går i kirken på søndager. Teorien min er slik, at de tror på Gud men at de ikke
tror at det var hans vilje å kristne foket på den måten som det ble gjort på?
Derfor er de sinna på Franskmennene og ikke Gud. Jeg vet ikke, prøver bare
å finne en logisk forklaring!
Igår Søndag var vi på Pinsegudstjenesten og jisses
så vakkert de sang! Hele kirken ristet da alle sang for full hals, barn, kvinner
og menn. Det er ikke som hjemme der ingen tør å synge, her er alle stolte
og synger alt de kan. Og vakkert er det! Blomsert! Jeg har aldrig sett så mye
vakkre blomster på en gang. Det var tydlig at denne gudstjenesten var noe
spesiellt, for alle var kladd i hvitt og hadde blomster i håret og Hula-hula
krans rundt nakken. Til og med Jesus på korset hadde en hula-hula krans og
blomsterkrans rundt hode! Forran alteret og forran Mariastatuen, og langs
gangen, over allt var det bomster. Å arrangere noe slikt hjemme hadde kostet en
formøgenhet, men her har man all denne skjønheten i hagen! Gudstjenesten var
lang, 2timer og det var sang, dans og to ganger bar man fram gaver til alteret,
trær, blomster, to hele fisker og annen mat. Det ble delt ut oblat og vin og tre
folk fikk hver sin gave, som så ut som en liten pillerboks. Det vet vi ikke hva
det var, men alt var meget høytidlig og det barn som ikke var stille fikk en
dask i siden av nærmeste slektning. Opp å stå, ned på kne, rene treningspasset
:)
Etterpå møtte vi vennene fra Hiva Oa, de som seila
rund Kap Horn. De mådde ikke så bra, de hadde nemlig spist fisk med segeterra!
Efter vi sagt ha det i Hiva Oa kom en kjæreste og en venn på besøk til de. De
hadde de fanget en stor fisk og invitert Aline og Bruse fra S/Y Migration på BBQ
på stranden og på natten våknet de av illbefinnende...alle tre gutta som spist
mest mådde pyton. Jenta hadde ikke spist så mye og klarte seg bra. Nå er alle
kleine og kan ikke spise fisk, røtt kjøtt, protein eller melkprodukter på flere
uker. Overleppen, handflater og fotsåler er numme og skinne klør. Stakkar folk!
Vi har vært super forsiktige med å spise fisk, for lokalbefolkningen har sagt
til oss at segeterra er vanlig her. De hadde visst nok spurt en lokal før de
spiste og han hadde sagt OK, så men er aldrig sikker. Det kjedlige er også at
giftet ikke går ut kroppen igjen, så de har det for resten av sine liv.
Symptomene kommer bli mildere etter hvert men de skal alltid være forsiktige med
fisk framover. Segeterra er en sykdom fisker kan få som spiser på koraller, og
sen overførs giften til de fiskene som spiser fisker som spist på rev, så alle
fisker kan i grunn ha det. Verste delen av fisken er magen, beste delen er
halen, selv om den også er forgiftet. Vi får håpe de henter seg inn fort, og at
de ikke får for mye men. Vi, vi fortsetter å holde oss unna fisk :) Frukten her
er jo så god!
Jeg leste et gamel reisebrev og så at jeg glemt en
vesentlig historie. Den kommer kort her. Når vi var i Tahuata forsvant Helge og
Noah. De tok jolla til nabo byen for å hente vann og disel men kom ikke tilbake
da det ble mørkt. jeg hadde vært urolig lenge men Vicky sa at Noah ofte snakker
seg bort med folk og glemmer tid og rom. Men etter mørkret kom ble hun også
urolig. Kirk kom over og sa han vært urolig lenge og erbjød seg å kjøre oss
rundt i sin lille jolle. Jeg sendte ut melding på VHF:en på kanal 16 og en
katamaran erbjød seg å hjelpe oss. Knena mine skalv og jeg kunne nesten ikke
snakke, så nervøs var jeg og med ens følte jeg meg veldig alene i verden. Når vi
var over hos katamaranen og begynte organisere oss hørte vi et motorlyd, DET VAR
DEM! Tror dere jeg var lettet, og Vicky lovte at om det bare var for at Noah
hadde snakket mye skulle hun drepe han. De hadde hjulpet bagarn med hans
eltemaskin og det hadde visst tatt litt tid!! Men istenden for å bli sinna kunne
vi bare bli glade at de var tilbake hele. Sen viste det seg også at mannen var
så takknemlig at han aldrig slutta å gi gutta ting. De fikk maten de tenkte
kjøpe, diseln, gassen, en flaske vin, to hårpinner til oss jenter..ja han ville
aldrig slutte gi dem ting. Så med facit i hånd gikk alt bra. Men det var en
skremmende, alt for skremmende opplevelse!
Nå er vi på Nuku Hiva, i bukten Hakatea. Seilasen
hit tok ca 5.5 timer og det var stark vind og bølger hele veien, men Coquelicot
er så flink. Vi fikk besøk av delfiner igjen :) Store delfiner med spiss snute
og stor spiss ryggfinne, ikke noe lik de vi så utenfor Ua Pou. De følgte oss
lenge og var riktige teateraper, hoppet høyt, svømte på rygg og viste fram
magen, snurra rundt rundt rundt og gjorde seg til for oss.
Bukten ligger som en "L" mot havet så det er ikke
mye bølger og svell som kommer inn her, hvilket er en lettelse etter de siste
dagene på Ua Pou. Vi var bare tre båter til slutt som hodt ut, alle dro hit
viste det seg. Mer og mer svell kom inn og takket være vinden fra fjellene rundt
ankringsplassen lå båtene i hvilken rettning som helst. Ene sekunden lå man
langt fra hverandre, neste sekund lå man så tett at man trodde man skulle
krasje, Vi flyttet oss to ganger og andre båter fler ganger en så. Et bevis på
hvor dårlig ankringsplassen var er at noen gutter bølgesurfet i ene hjørnet :)
haha!!
Idag slapper vi av, fikser i båten. Kanskje vi skal
gå en tur til et fossefall seinere idag? Det skal visst være verdens terdje
høyeste?? Det er en fin strand her også, men jeg skal jo holde meg unna solen
pga antibiotika, så blir nok ingen tur dit. Strandliv får vi ta i Toamoutus når
vi kommer dit. Fingern mår fint og vi har det TOPPEN!
Massa Klemmer
Therese og Helge
PS. Fikk akkurat en glad beskjed over HVF:en, Vicky
ropte på meg, de ligger i samme bukt, lengst bak :) Hun kommer over senere :)
|