Kysten av Colombia, Munjas del sur og "The five bays"
With the wind in Coquelicot
Therese Molander / Helge Larsen
Sun 21 Dec 2008 03:00
|
11:19.25 N
74:06.38W
Hello!
Now we are by the colombian coast in the third
of "the five bays" and it's beautiful!!!! It tok us 36houres to get here from
Munjas del Sur and it was a nica trip with good weather and nice winds. I
(Therese) has become more seastrong, so I am a bigger help for Helge now and we
can devide the work more equally between us. We have 3 hours watch during the
night and it works perfectly. First when we came here was I a little bit
sceptic, to go close to the colombian coast, after all colombia has a
reputation. But I am so glad we did it. It is a beautiful fjord (like the ones
we have i Norway) with green sides and deep water. There are some beaches on
both sides and some small houses. We have alreaddy met a few fishermens :) We
also talked to our frindes over the VHF and they are soon ariving one after the
other, NICE!!!
Next stop is Cartagena, one day away
:)
From Therese and Helge
And in Norwegian!!
Heisan Venner!!
For en reise..dette blir noe å fortelle barnebarna
:) men dere får høre først. Helge skrev litt om Munjas del Sur men bare på
engelsk så jeg skal fylde ut på Norsk.
Vi dro fra Bonaire 15des med mål Klein Curasao, en
liten øy utenfor Curasao. Det var fint vær og selv om det var litt trist å dra i
fra byen der vi fått så mange nye venner Maria, Patrik, Frits og Andrea for å
nevne noen, så var det gøy å være på farta igjen. Allt gikk fint og vi tuffa på
i det relativt høye bølgene. Helge ville benytte bølgene og vinden til å øve på
å kaste ut drivankeret som Anders og Anita tok med til oss. Det gikk vel så der,
men var ett greit første forsøk. Et resultat fikk vi i hvertfall...en båtsyk
Therese hmmm. Tenkte det blir deilig å ankre opp. Det var bare det at når vi kom
til Klein Curasao var det den mest gyngete (gungiga) ankringen EVER!!! fram og
tilbake fram og tilbake, er helt sikker på at man kan bruke bølger som
terror.Det var ikke mye å finne på den dagen da det begynte å bli mørkt når vi
kom, så vi laget mat og så på Alias på Pc:n.
Neste dag utforsket vi øya, det var gøyere. Det
gynget fortsatt, men ikke på land :) Vi gikk til det gamle fyrhuset og gikk opp
i tornet, kult bygg. Sen gikk vi over øya til to skipsvrak. Det var et sørgelig
syn. Et svært lastefartøy, som sikkert legat der lenge for det var ikke mer en
styrhuset igjen av det. Vi prøvde å vise respekt og bukket og neiet. Neste båt
var om mulig enda sørgeligere. En flott stor seilbåt lå på siden, oppkastet på
land med siden til. Hun var robbet av allt med verdi og ting fra båten lå
utspridd i et stort område rundt båten. Helge klatret opp på henne og kikket
inni. Det hadde vært en meget flott båt. Vi sto stille, bukket og neiet og så
bort mot vår båt...som fløyt.Hun hadde nok ikke legat der lenge og vi fikk en
fin reminder om at men skal ha respekt for Moder Jord og hennes krafter. Sen
snorklet, badet og slappet vi av litt før vi dro ut i båten igjen og gjorde oss
klare for avgang. Kl 15 forlat vi Klein Curasao og den gyngete ankringsplassen.
Sjøen var nesten stille bak Curasao og vi fikk
den fineste seglatsen vi hatt på turen så langt. Det er nå 16desember. Bak øya
har vi fin vind men ingen bølger, vi koser oss og passer på å lage lussekatter.
Det blir kvelden og vi blir sjokert over all båttrafikk, det er vi ikke vant
vid. Det blåser opp og er fin seil vind. Om natten blir Therese båtsyk igjen. Er
vanskelig å komme seg når man ikke får vært i land lenge, men Helge har en teori
om at jeg bare er nervøs når det blir mørkt, for sjøen er jo den samme. Kan
sikkert stemme. Det begynte å regne...øste ned og Therese styrte. Det var nå
17desember og vi var på vei fra Klein Curasao til Munjas del Sur, altså
Colombia. VI hadde regn den største delen av 17desember og det tok oss 26timer å
komme fram. Klokken nærmet seg 17 da vi var framme. Det var tåkete så vi kunne
ikke se hvor næreme fastlandet vi egenlig var, vi trodde vi var mitt ute i
havet, langt i utenfor sivilisasjonen. Det var rett høye bølger, så når vi
rundet hjørne og så "ankringsplassen" sa jeg til Helge -Vi fortsettre!!! Jeg vil
ikke kjøre inn der. For å forsøke forklare så var det to fjell og i mellom der
slo bølgene mellom fjellene. Det lå to fiskebåter knyttet til et rep. Vi
skjønnte at vi også skulle knyte oss til det, men hvordan? Jeg var virklelig
ikke sugen på enda en gyngete ankring..toppen tenkte jeg. Men vi var slitene og
ville sove, så vi prøvde. Da vi kom lengre inn var ikke bølgene så skummle
lengre og en snill fiskekille hoppet ut i vannet og hjalp oss å knyte oss til
repet. Vi lå jo faktiskt ganske så greit her alikevel. Glade og blide gav vi
glatt gutta i fiskebåtene røyk og øl. Vi fikk besøk av han som hjalp oss og slo
av en prat. Sen tok vi jolla til land, klatret opp på betong brygga og gikk opp
mot militæranklegget. Der ble vi møtt av to gutter og de følgte oss opp til
fyrhuset, der vi gikk opp og fikk tatt bilde av Cocuelicot på denne merklige
plass. Kult!!
18des
Vi våkner av at folk roper...det er Independece som
kommer :) jippy!! Helge stuper ut i vannet og hjelper de slik fiskekille hjalp
oss. Jennie sier det samme som jeg sa -Vi skal ikke bli her!! Hun var meget
skeptisk! og det med all rett. De sa at hvis ikke vi vært her skulle det bare
fortsatt og ikke prøvd engang. Dette gjentok seg siden to ganger da Salt &
Light kom og Uliad. Alle båtene var nå samlet igjen, untatt Alegria som motte
tas opp på land i Curasao da familien skulle fly hjem til en syk mor. Helge og
jeg tok en tur på land igjen, denne gang på det andre fjellet. Vi tok noen bra
bilder av alle båtene, som nå blitt akompangert av to fiskebåter i tillegg, det
så litt trangt ut faktisk. Vi gikk der å snakket om at det var rart vi fikk lov
å være på øya, den som var militær og allt. Mye riktig, bare minutter senere kom
to gutter og sa til oss at vi ikke fikk ta bilder og ikke fikk gå noe sted på
øya uten å si ifra. De var snille og lot oss se litt til på båtene før de følgte
oss ned igjen. Senere satt vi alle hos Indipendence og hadde "vær" møte og
snakket om hva alle skulle gjøre hernest. De andre ville sove, så det skulle dra
videre på morran, men Helge og jeg ville dra allerede på kvelden. Det gjorde vi,
etter vi gjort båten klar og laget mat. PAJ!!!!mmm! Kl 22 i tuss mørker tok vi
fortøyningene og rygget ut av "vår plass". Det var en utrolig stjerne himmel og
kompassen viste 310grader.....vi ventet oss en 40timer seilas nå, til kysten av
Colombia. Tre timers vakter hele natten. Lenge når man styrer og kort når man
sover :)
19 desember
Vi seiler! Deilig vær ikke et moln så langt øyet
ser, små snille bølger og Therese mår prima, føler seg som en vaske ekte
sjørøver :) Vi koser oss spiller spill og passer på å slappe av, fikser med
båten ex. syr litt på soltaket som gått i stykker og skrur fast noen løse
deler og SPISER, det blir jo enda en natt. Natten kommer og vinden er
fortsatt snill med oss. Den tar till litt akkuratt ved solnedgangen men
stabilisere seg. Ikke noe spes. skjer. Vi møter hverandre ved vaktskifte og gir
informasjon om båtene i nærheten og hvilken kurs vi skal ha. På MP3spillarn går
"Det som aldrig skjer" av Anne Holt.
20desember IDAG :)
Jeg (Therese) har våkt når solen står opp, vi er
nærme land, wow!! For et syn! Roper på Helge, høye fjell så lang vi ser, svære
og vakkre, maffiga!! VI prater litt fram og tilbake om vi skall kjøre inn i en
av "de fem fjordene" eller om vi skal dra til Santa Marta. Jeg sier som jeg
føler, at jeg er litt skeptisk til å kjøre rett mot kysten av Colombia, landet
har jo et rykte som ikke sier allt for pene ting. Men jeg vet samtidig at hvis
vi ikke drar inn kommer vi til å angre, og vi er ikke på tur for å "ikke se nye
steder". Vi kjører nærmere og det blir bare mer og mer magnefikt, wow! Vinden er
sterk og bølgene pisker runt og over båten, da kastvindene kommer dundrande ned
for fjellsidene, men det er bare moro!! Det stillner i det vi kommer inn i
fjorden, vakkert!!! Vi ligger nå for anker i den tredje fjorden, rett forran en
strand med noen små hus. Fjellsidene er høye rundt oss og dekket av grønnske,
vannet er dypt, men ikke klart. Salt and Light kallte oss på VHF'en, de er her
om 1time..raske båter de har da;) De startet mange timer etter oss, men på en
strekning på 36timer er det jo ikke så rart at de kommer i kapp oss...vi prøver
å finne trøst å sier med et smil imens vi klapper Cocuelicot: Vi har i allefall
den fineste båten :)
Nå skal vi snart ta ut jolla og kjøre på land for å
utforske dette vakkre og spesielle sted! Livet er et eventyr!!! Og vi er
fortsatt bare ved "Det var en gang........."
Klemmer fra Therese og
Helge |
