Hallåen!!

Først vil jeg bare beklage alle stavefeil i forrige reisebrev. Det ble skrevet seint på kvelden og jeg leste det ikke selv før jeg sendte det. Så for å skåne dere skriver jeg dette reisebrev i Word først :)

Mye har skjedd siden forrige gang jeg skrev, for å gi noen hint: Bang! Wow! Åhh! Film. Bang! Film! Hehe, da kan jeg begynne!

Vi ble aldri med noen menn på jobb, vi så bare noen fiskere selv om det var lørdag og vi hadde trodd at de jobbet på lørdager. Så vi hadde en produktiv dag på båten. Helge pusset det rustfristålet under Biminin og jeg, som blitt inspirert av det fine håndarbeidet Indianerne gjør (Molas), sydde om en gammel gardin til en dorull holder. Når vi satt og spiste frokost den dagen kom tre delfiner bort til oss i båten og vi følget dem ut mot havet. Helge hoppet ut i vannet men det var så uklart att han ikke kunne se dem.

Fikk akkurat besøk av en av våre nye venner, en liten indianer gutt, han kommer hver dag og snakker litt. Han har med seg flere og flere venner hver gang. Han husker alt: hva vi heter, hva vi jobber med og hvor vi kommer ifra. I dag snakket vi litt om de nye båtene som kommet og han likte den store motorbåten. Han lurer alltid på når vi skal dra. Vi har besøk med jevne mellomrom hele dagen. Kvinner som vil selge Molas og trearbeid. Menn som bare vil se båten og barn som vil snakke og få karameller. I dag på morran kom en fisker og lurte på om vi hadde noe tøy til et nytt seil til han. Først sa vi nei men så kom vi på at vi har de gamle gardinene og et gammelt putetrekk. Jeg plystret på han så han kom tilbake og gjett om han ble glad. Veldig gøy å kunne glede noen med så lite.

Tilbake til fortellingen min. Når vi skulle dra fra Bahia de Masargandi på søndagen kom det første BANG! jeg skrev innledningsvis. Ankeret var oppe, Helge var framme på dekk og fikset med det. Jeg styrte og trodde jeg holdt samme kurs som vi hadde når vi kjørte inn. Det hadde jeg ikke og Helge oppdaget det for seint. BANG!! Vi har på grunn og denne gangen var det ikke sandbunn uten stein. Coquelicot er like sta som sine eiere og tuffet på. Helge sto og hoppet framme på dekk og jeg satt mest som forsteinet. Så løftet hun seg opp og duns! så var hun over og vi kunne styre oss ut på dypere vann. Stemningen var ikke helt på topp etterpå, vi var begge skjelvene. Takk for at vi har vippekjøl, den var trøkket helt inn. Med en vanlig kjøl hadde vi garantert blitt stående der. Coquelicot var like fin etterpå og vi kunne bare senke kjølen ned igjen. Det er skummelt å navigere i så grumsete vann, man får ingen før varning og dybdemåleren sier ikke ifra før man allerede står der. Men ingen skade skjedd, denne gang! På vei ut kom en gjeng delfiner og koste seg med baugen. Det var en gjeng på 5-6 delfiner og en liten unge. Da var alt bra igjen!

Det var en kort tur, ca 2timer hit til Achutupu.(Nå kom et lite indianerhode opp i vinduet, besøk igjen.) Passasjen hit var full med rev, en stund hadde vi rev overalt rundt oss, da sto jeg på ”spanings” i baugen. Rundt oss padlet Indianer i sine trekanoer, uthogde trestammer med hjemmelagde seil. Vi fikk ankret opp og klypte oss i armen, nå var vi virkelig kommet lit et paradis. Kuna Yala (Sant Blas) er virkelig så vakkert som bøkene skriver. Her vi ligger nå har vi en øy med et indianersamfunn på ene siden og høye jungelkledde fjell på andre siden. Etter vi ankret opp kunne Helge telle ca 40st båter som var på vei hjem fra jungel siden. Noen seilte og noen padlet.

Det tok heller ikke lang tid før første kanoen med damer kom. Jeg bestemte meg for to fine Molas og prøvde å forklare at jeg ville ha de sydd som en veske. Det viste seg seinere at de ikke skjønt hva jeg sa, men vi fikk hjelp av vår venn Romedio og i dag er jeg stolt eier av en KJEMPE fin veske. Til og med Kuna damene i byen syns den er fin! Vi merket fort stor forskjell på innbyggerne her og på andre øya. Alle vinker og hilser og er veldig sosiale. Det er ikke noe problem at vi går rundt i gatene og Helge har spilt basket med noen gutter og en dag spilte vi volleyball med enn man, en liten gutt og en dame i full tradisjonell drakt med smykker langs hele armene. Må ha vært et annerledes syn. Jeg har vært i lokale stoff butikken og kjøpt tøy. Ble sugen på å lage en egen veske med noen Molas vi kjøpt. Molas er mange lag av forskjellige tøystykker i forsjellige farger som lappes over hverandre til alle mulige former og figurer. De koster alt fra 5$ for en liten til 10-15$ for A4 størrelse og flere 100$ for riktig store. Det er nemlig riktig fine kunstverk mange av dem. Men man må være nøye med å se på baksiden for noen av dem er laget med symaskin. De er også fine, men det er morsommere med de som er håndlaget. Vi har sett maskinene de bruker, det er gamle Singer maskiner, sånne vi har som pynt hjemme i dag.

På en liten nabo øy som heter dolphin Island har de et Kuna hotell med fine bambus hytter. Vi spiste middag der en kveld, det var kreps fra en elv i nærheten og de smakte nydelig. Der kom vi i kontakt med en gutt som snakket engelsk og han hjalp oss å treffe Romedio, som vi nå har spandert tre dager sammen med. En dag tok han oss med på jungeltur til et lite fossefall. Dagen før hadde vi vært klare for akkurat den turen men da hadde de ikke klart å finne noen Kuna mann som ikke jobbet som kunne bli med oss. Da tok Helge og jeg saken i egne hender og kjørte over til jungel siden og spurte oss fram til en sti som vi følget. Den viste seg lede til ett sted der noen familier har sin hage. Det var bananpalmer, kokosnøttpalmer og frukttrær. Men det føltes som vi snek oss omkring så den turen ble bare en time eller så.

Denne gangen, men Romedio, var vi invitert til en tur, så det føltes mye bedre. Vi var nødt til å kjøre et stykke med jolla før stien vi skulle gå begynte. Egentlig trengte vi å kjøre lengre enn vi gjorde men vår båt var for liten så Romedio spurte om det var greit at vi kjørte kortere med jolla og gikk lengre. HELT TOPP for oss! Når vi kom til revene var bølgene svære så vi måtte kjøre i den trange passasjen mellom revet og land. Da kom en bølge som traff oss rett i siden og vannet fosset inn i jolla. Da hoppet Romedio ut i og dro oss. Så kom vi inn i en elv der det var stille. Dette var den vanlige veien til jobb for de fleste mennene i landsbyen på øya. Det lå masse kanoer fortøyd langs elvebredden og vi kunne høre økser som jobbet seg gjennom trestammer. Noen ropte en hilsen imens andre bare tørket pannen. (Nå kom Romedio og hentet Helge, de skulle seile en tur i hans kano/seilbåt. Da vet jeg at Helge er kjempe fornøyd, for jeg vet at har ønsket å gjøre det, men ikke spurt. Jeg satte akkurat en kanelbulle deig. Har jeg forresten fortalt at ovnen vår ikke virker lengre! Den døde dagen før vi dro fra Cartagena. Så nå baker jeg brøk i kasserolle og stekepanne. Men Geir er en reddende engel og skal ta med en når han kommer 12. Febr). Jo i elven… Romedio holdt utkikk for det lå palmer i elven som vi kjørte zickzack mellom også fortøyde vi ved siden av noen kanoer og begynte vår jungelwalk.

Vi møtte mange menn som kom bærende på tunge stokker med store bananklaser i hver ende og noen som kom bærende på bambus hauger. Romedio fortalte de går i 2-3 timer og at det er et veldig slit. Det hadde han ikke treng å si for det var ikke veldig vanskelig å se. Det var samme opplegg her som dagen før, det var plantet frukttrær og andre ”nyttighets trær” over alt. Først var vi forsiktig å bli våte om beina …det var i helt unødvendig for vi krysset mange elver og gikk stundevis med vann til knærne. Så ble stien brei og fin og den så helt ny ryddet ut. Svaret kom raskt. Vi hørte noen høye rop og sen så vi en gjeng på ca15 menn som kom skyvendes på en KANO gjennom jungelen. De dyttet den på trestokker som de heletiden sprang og la foran kanoen. Den var ikke ferdig uten var bare blitt grovt uthogget her og skulle nå til øya og få finpuss. Helge fikk ta bilde. Mennene hadde gått dagen før og laga vei for kanoen. Lengre fram sto en man inne mellom trærne og svingte sin øks med stor kraft på en svær trestamme som også skulle bli en kano. Han ville ha 1$ for bilde, og det hadde vi ikke. Men vi tok bilder på vei tilbake, fyyy! Jo lengre fra frukthagen deres vi kom jo tettere ble vegetasjonen. Stundevis hadde vi vekstlighet opp til midjen. Så kom vi fram til fossefallet og her kommer WOW!:en inn : ) Jeg skulle kanskje mer ha kalt det ”litt vann som datt ned på noen steiner”. Men det var veldig fint og fridfullt og vannet var svalt og deilig. Her spiste vi nista vår og satt på en fjellknaus og små skravlet før vi gikk tilbake. Nå var mennene kommet fram til en elv men kanoen sin der den lå fortøyd og mennene lå inne i jungelen og hvilte seg. Nesten framme ved vår jolle møtte vi øverste Saila. Vi tok i hånd og presenterte oss.

Så har vi vært ved revet og snorkla. Det var ikke så mye å se her for det var så grumsete vann og mye strøm. Men det var en morsom fisk her som var utrolig nysgjerrig og det var her jeg sa -Åhhhh!.Fikk noen flotte bilder av ”henne”. Døpte henne til Doris. Anne-Lene!! Vi så den lyseblå fisken din, men fikk ikke tatt bilde av den : (

Neste ting blir å fortelle om, Film! Etter snorklingen avtalte vi med Romedio at vi skulle spise i hans restaurant. Vi kom til avtalt tid og ble servert kylling med ris og bønner. Det var veldig gott. Det var en veldig ENKEL restaurant. Forestill dere et fallferdig betonghus, en åpen stor lokale, tre trebord og noen pinnestoler, voìola en Restaurant. Etter vi er ferdige spurte Romedio om vår TV virker? Hans venner hadde nemlig vært ute og fiska den dagen og sett vår TV (hehe moro, de var bare ute og fisket en tur rett ved vårt vindu..hehe er mye fisk der har jeg hørt tihi). For nå var det sånn at en av vennene hans har en DVD men ingen TV også lurte de på om de kunne komme og se en film hos oss. Selvfølgelig sa vi, men vi har DVD, så bare kom. Klokken 19 hadde vi ryddet båten og poppa popcorn og lagt øl til kjøling. De spurte nemlig ekstra etter øl. På øya er det ikke lov å drikke øl. Før var det lov på Lørdager og Søndager men nå er det ikke lov als. Hver øy har sine egne regler. På naboøya er det lov. Hvis man blir tatt med å drikke øl her på Achutupu er det 48timer fengsel og 5$ for å komme ut. Neste gang man blir tatt er det 48timer i fengsel med 10$ for å komme ut også øker det med 5$ per gang, dyrt å drikke! Den eneste filmen vi hadde som var på spansk var Twilight. En kopi jeg kjøpte på gata i Cartagena. Den gikk hjem hos gutta. Romedio er 30år og kona hans er 29år, så det er gøy at vi er på samme alder.  

Tidligere på kvelden, etter middagen, gikk Romedio med oss rundt i byen. Vi var hjemme hos hans mamma og hilste på og sen hjemme hos han. Hver Kuna familie har to hus. Et til å sove i og der henger hengekøyene i taket. De sover i dem for det blir ikke så varm og sikkert litt for at det hjelper mot små kryp. Og et hus for matlaging. Hjemme hos Romedios familie lurte de på om vi ikke ville ta bilde (wow, vanligvis vil de jo ikke at man tar bilder). Det ble noen gruppefoto og sen gav vi barna 6år, 3år og 1år gaver (klistermerker, en liten bil og hårspenner) og rødt neglelakk og leppestift til kona.

I dag, Onsdag 29.e januar har vi tatt det med ro. Helge har som sagt seila med Romedio og jeg har bakt kanelboller i stekepanna. Det gikk sånn passe bra! De smaker fortreffelig men ser helt herja ut. Bare å lukke øynene og nyte tihi!

Så til den mest spennende og skremmende delen, BANG! Klokken 02 i natt vaket vi brått av et BANG!! Jeg skvatt opp av senga og ropa på Helge (som var ca 30cm unna og ble nok mest redd av min hyling) - Noen har kjørt inn i oss! NOEN HAR KJØRT INN I OSS!!!!! Min aller første tanke var at ankeret løsnet og at vi nå lå på land et sted. Men så hørte vi høye stemmer utenfor, fulle folk. Det var jo fest på naboøya og ganske raskt skjønte vi at vi hadde blitt påkjørt av en trekano men fulle Kuna indianer. Det hele høres veldig komisk ut nå, men det var ikke det i natt. Jeg kom meg ut og da hadde de klart å rygge unna båten og prøvde seg på noe som ligna engelsk – Equse mi…ekskjus mee! – Pardon, losiento! Også forsvant de. Vi sovnet om igjen men i dag når jeg gikk ut for å se hvordan det gått ble jeg mest redd for hvordan det gått med dem sin trekano (med påhengs motor). Det lå fullt av trefliser bak på badeplattformen og stativet til vindroret var trøkket inn mot båten. Den hadde ikke gått i stykker som tur var og Helge dro den bare på plass igjen. Men det mest imponerende og det som viser at de måtte hatt bra fart er at de hadde klart å lage merke i aluminiumen … så da lurere vi på hvordan deres kano har det i dag. Kanskje like vondt i hode som eieren sin tihi!

Så til sist kommer siste ”hint” fra innledelsen, Film! Vi spiste på restauranten i dag også. Etter maten lurte Romedio om vi kunne se på film i dag også? Han ville ta med sin fru. Jeg lurte på om han skulle ta med barna også men han visste ikke. Klokken 19 kom hele familien Morales + en ekstra pike. Det var selvfølgelig popet popcorn kvelden til ære og barna fikk velge mellom Monsters Inc. og Robots (filmer vi lånt fra Uliad, takk). Det ble Robots. Barna satt med store øyner og spiste popcorn og drakk Cola, til å begynne med. Når vi slo på lyset etter filmen sov alle barn unntatt den eldste, den lille jenta som ikke var Romedios. Men så våknet de og da så gutten meget skuffet ut, men så smilte de alle sammen. De fikk låne en lommelykt og pakket hele familien ned i kanoen sin. De takket og takket masse.

I morra skal Helge stå opp tidlig og bli med Romedio på jobb i ”hagen” sin i jungeln. Jeg får bli hjemme å bake brød. Vi har kanskje begynt å tilpasse oss livet her nå : ) Det føles nesten som hjemme når vi går omkring på grusgatene mellom bambushyttene på øya nå. Hehe, det er en søt tanke men når vi ser hvor fattige de er, forsvinner sjarmen. De smiler og er glade men vi ser at de ikke har mye. Mange barn har ikke klær og noen har bare enten bokse eller t-skjorte.

Dette ble også et laaangt reisebrev, men jeg håper dere nyter lesingen og klarer å lage dere et bilde av hva vi opplever. For dere vet ”opplevelser blir ikke levende før man deler dem med andre” eller hva man sier!

En ting til! Vi har sett begge ”avartene” som bøkene skriver om: transvestitt og albinos. Romedio spurte oss om vi visste hvorfor det blir albinos. Vi sa nei, for det bøkene fortalt er att det beror på innavl, og det ville vi ikke si. Så fortalte han at hvis det er -sol eller -måneformørkelse når man føder blir det albinos. Jeg lurte på om dette var gammel tro eller om man fortsatt trodde det i dag. –Ja selvfølgelig gjør man det! Fikk jeg til svar. Og der sluttet den diskusjonen. Men forhåpentligvis blir det bedre på innavl fronten nå, for man har heva Lagen om at Kuna indianer bare får gifte seg med Kuna indianer. I dag kan de gifte seg med hvem de vil. BRA!

Sånn, da var det rydda etter besøket vårt og popcorn’a er sopet opp. På tide å legge seg. Helge skal jo på jobb i morra : )

Klemmer fra

Therese og Helge