I går seilte vi fra øya Tahuata og opp hit til øya Ua Pou.

Det var en flott seiltur på ca 11 timer, god vind og god fart.

Etter en times selskap av 30-40 delfiner som lekte seg rundt oss med akrobatiske sprang, fant vi en flott bukt på nord vest siden av øya.

En fin bukt med grønnkledde fjellsider rett opp av havet og med gode naboer som båtene Tulasi og Vivo.

Vi rakk akkurat solnedgangen og hadde en vakker og fargerik avslutning på dagen.

Vivo lurte på om vi ville være med på en “haik” opp til et “waterfall” i dag.

Og slik ble det.

Godt innsmurt med myggmiddel og med et enkelt tegnet kart som beskrev veien gjennom jungelen, bar det avsted.

Vi var 9 stykker fra båtene Vivo, Tulasi og Ko-Ko.

Naturen ble tettere og tettere, frodigere og frodigere og plutselig var vi fremme.

En vakker åpning i det grønne, en klukkende elv og en idyllisk badekulp med en over 20 meter høy foss styrtende ned.

Raskt var vi alle uti og nøt det friske og avkjølende vannet.

Fossen sprutet hardt nedover oss og gav oss god ryggmassasje.

Dette var som å være med på en Bounty reklame.

Alt var idyll, vi var i paradis.

Da vi kom tilbake til landsbyen, hvor det bor ca 200 stykker, ble vi invitert inn til en familie som bodde ved stranden.

Fruen disket opp med saft, frukt, kjeks og hjemmelaget syltetøy.

Vi hadde en fransk jente med oss og hun oversatte all samtale.

Vi fikk høre om livet her.

Levevei var bl. a eksport av frukt til Tahiti.

Mest populært var Noni frukten som ble videresendt til San Diego for foredling til juice.

Dessuten eksport av bananer, mango og kopra.

I tillegg hadde de geiter og drev med fiske.

De var veldig gjestfri, blide og glade og det var utrolig godt å bare sitte der og lytte til denne kvinnen.

Hun jobbet dessuten noen dager i uken som medhjelper på sykestuen, var veldig opptatt av lokalpolitikk og videreføring av polynesisk kultur.

En dag til refleksjon og ettertanke.