….og en enda tøffere natt!

S/Y KO-KO
Haakon Dyremyhr / Ellen Bjerknæs
Fri 14 Dec 2012 14:28
Etter å ha prøvd å stikke av med hele ARC finish line bøya, fått ankret opp på nytt med solid Ko-Ko anker, nytt solnedgangen og en bedre kylling middag sèg mørket på.
Da var det plutselig mange ARC båter som fant ut at de ville krysse mållinjen.
Vi skiftet på å ta imot anrop fra 5nm ute, fra 2 nm ute, opp med orange beacon lampe, jublet og tutet ved målpassasje, ønsket båtene velkommen til St. Lucia og så var det på`n igjen.
Dette gikk jevnt hele natten bare avbrutt av et "angrep" fra en ukjent katamaran ved 03- tiden om natten.
Jeg var nede og hørte plutselig Haakon rope av sine lungers fulle kraft: We are on anchor, we are on anchor....
Jeg styrtet opp og der kom det en kjempekatamaran rett mot oss med god fart - og de gjorde ikke antydning til å ville vike eller stoppe.
Det sto en kvinne på fordekk, hylte og skrek på et språk jeg knapt skjønte.
Det vi skjønte var: Go away, go away!!
Vi ble helt fortvilet, vi hadde jo ikke mulighet til å flytte oss sånn helt brått og plutselig.
Prøvde å fortelle henne at det ikke var mulig og hun bare hylte videre.
Rett før de braste inn i oss slapp de plutselig ut ankeret sitt rett bak hekken på Ko-Ko.
Da dukket plutselig fotografen, Tim, opp i sin dinghy.
Han skjønte raskt at det var litt hissig stemning og krisesituasjon.
Etter et par turer fram og tilbake mellom båtene fikk han ordnet opp i situasjonen på tross av store språkproblemer.
På Katamaranen hadde motoren streiket og kapteinen hadde ikke kunnskap til å kunne seile den store båten.
Skremmende.
Løsningen på det hele ble at vi måtte ta inn 40 meter på vår ankerkjetting for å komme unna den påtrengende båten, katamaranen tok opp sitt og fotografen dyttet hele katamaranen inn i bukta til en sikker ankringsplass.
Ikke helt enkelt å drive med slike manøvrer i stummende mørke.
Kanske skummelt at det seiler/motrer sånne rundt omkring uten kompetent kunnskap.

Da morgenen endelig kom gledet vi oss til vaktskifte kl 10.00.
Etter en strabasiøs natt uten søvn ville det bli godt å komme inn i marina`n og slappe av litt før Andanta skulle ankomme.
Plutselig kalles vi opp fra ARC kontoret. De spør om vi kan ta 12 timer til slik at de kan få lagt ut ny bøye.
NO WAY.
De er ingenting i veien for at neste båt kan ankre opp slik vi hadde gjort - vinden har løyet og forholdene er gode.
Og slik ble det :-)

Vi dro rett inn, dusjet og skiftet, sjekket at champisen var kald før vi tok dinghy`en og det norske flagget med oss ut for å møte Andante.
Og der kom de seilende inn i bukta etter å ha krysset det store Atlanterhavet.
Nærmere 3000nm unnagjort på 16 dager.
En stor bragd.

Og så ble det fest.
Rompunch og champagne gjorde sin virkning på både Andanta folket og oss - vi hadde en strålende feiring som endte på The Edge igjen til nok et supermåltid.