Som jeg skrev i forrige blogg innlegg var det mye aktivitet i KO-Ko igår.

Det ble en veldig god dag og ting fallt på plass litt etter litt.

Først klarte Glenn å reparere gasslekasjen, og tanken ble levert til ny påfylling.

Så oppdaget vi at vaskemaskinen var fyllt med saltvann og den måtte tømmes for hånd.

Stor undring om hvordan saltvannet hadde kommet seg inn der.

Vår teori er at vi har seilt Ko-Ko så hardt at det har presset seg inn via inntaket midt i båten.

Da vi skulle rense filteret på vaskemaskinen gikk pakningen i stykker.

Nå har Glenn og Anita brukt mye tid på ny pakning jakt.

Foreløpig uten hell.

Mye tid og strev gikk med til å prøve å få skrudd ut den ødelagte reduksjonsboksen til roret.

En av skruene satt bom fast og løsnet ikke før en blid lokal fyr ved navn Kenneth kom med godt verktøy og varmepistol.

Vill jubel i akterlugaren da den løsnet.

Nå var det spennende.

Boksen ble høytidelig båret opp i cockpit hvor vi alle satt ringside mens Glenn åpnet den.

Og der så vi grunnen til vårt rorhavari.

Tannhjulet manglet 3 tenner. De lå og slang inne i lageret.

At så små deler kan stoppe en så stor båt.

Bestilling og bilder er sendt til Lewmar og de lovet å sende det i dag.

Neste trinn var å finne lekkasjen som vi har bak ved roret.

Nå som reduksjonsboksen er borte er det noe bedre plass der til nøyere undersøkelser.

Karl Otto ble sendt inn i det lille akterrommet.

Ryggen ned og fjeset opp.

Så begynte Maren og jeg “vanntorturen”

Ved å sende masse vann inn i “Gassrommet” helt akter og tette igjen drenasjen herfra kom svaret raskt.

Karl Otto følte seg utsatt for japansk vanntortur og det var ingen tvil om hvor lekksjen var.

Det var gjennomføringsskruene til feste for den lille autopiloten.

Den kalles “Lillegjøken” her ombord.

Og det var den som førte oss trygt til land.

Da var det bare å løsne disse festene, rense det hele med aceton, være raus med Tec 7 og nye skruer.

Vips – vi har en tett akterdel.