Mandag 15. august, 59:17.5N 10:34.0E

 

Er på vei inn Oslofjorden. Den lovede sønnavinden har ikke meldt seg, og Alona ligger på kryss opp fjorden i en lett bris. Gråværet ser ut til å være i ferd med å sprekke opp. Jeg har nå nesten bare sjarmøretappen igjen til jeg fortøyer i hjemmehavna på Padda. Mange rare følelser i den forbindelse, noen av dem litt vemodige. Men hodet mitt har forberedt seg gjennom de siste ukene og månedene, og jeg gleder meg også til mange av sidene ved et liv på land.

 

Seilasen langs norskekysten har budt på mye liv og selskap  – helt sikkert en nyttig resosialisering for en soloseiler som nå må overvinne folkeskyheten. Med Erik M hadde jeg en variert seilas fra Farsund til Kristiansand. Etter kryss i regnvær og kulingkast gjennom Farsund-skjærgården stoppet vi for middag og sying av seil i Korshavn, før vi sløret rundt Lindesnes og til Svinør i en fin kveldsbris. Dagen etter bød på lens mellom øyer og skjær, tildels for genaker, forbi Mandal og Ny Hellesund til Bragdøya utenfor Kristiansand. Erik mønstret av der, og jeg seilte videre til Lillesand, der Kass bød på bryggefest med grill, gale hunder og barn og en bare delvis villig gitarist. (Der kom sola, gitt. Fint, men gjør pc-skriving i cockpit litt vasnskeligere...) Kass seilte med til Arendal, der vi traff Jo og fikk med oss landskamp på fotballpub, pluss enkelte øl. Jo og jeg hadde en flott seilas, mest for motor, stort sett i sol og finvær, gjennom Lyngør og de andre klassikerne på Sørlandskysten. Dag to hadde vi en flott stopp på Kløvningen, med barbent-tur i svabergterreng, bading, og spede forsøk på å lese i solsteken. Deretter var det til Jos hytte på Brøtsø, der det var stevne for Målfryd (for uinnvidde: fotballlaget vi har holdt gående siden studiedagene). En fantastisk hjemkomstfest med imponerende oppmøte: Trond, Trond, Audun, Torkel og Knut, i tillegg til Kass, Jo og meg. Om det ikke ble så mye fotball denne gangen, ble det mye av annet: volleyball, boccia, kortspill, vådeskudd med luftgevær, øytur og bading, mange mer eller mindre utflytende diskusjoner rundt bålet. Og ingen klaget over at de tradisjonelle hytteturspølsene var byttet ut med grilling av entrecote og indrefilet, til og med med salat!

 

Etter et slikt hektisk program er en einstøing som jeg har blitt helt overveldet, og ikke ordentlig i stand til å oppsummere dette året. At det har vært utrolig fint er selvfølgelig lett å si, og jeg er stolt over relativt vel gjennomført og ønsker sterkt å gjøre dette – eller noe lignende - igjen, om noen år. På et vis har det kanskje ikke vært ideelt å dra alene. Tidvis synes jeg det har vært litt lange perioder uten selskap. Noen dager alene er fint, ti dager alene fra Azorene til Irland var også en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, men fire-fem uker i strekk – som jeg har hatt noen ganger – blir litt lenge. Men det som virkelig har vært flott ved det å legge opp en slik tur alene er muligheten til å ha med så mange venner i løpet av året. Til sammen er det 25 av dere som har vært med på kortere eller lengre strekk, noen av dere til og med flere ganger. Sånn sett har dette vært en spesiell mulighet til å komme nærmere inn på veldig mange av dere, og det er en veldig viktig del av beholdningen etter dette året mitt. Så derfor: Tusen takk til dere som har vært med! Å si at turen ikke hadde vært den samme uten dere ville være en grov underdrivelse.