Og tilbake til Quinta do Lorde igjen
Alona
Axel Borchgrevink
Thu 30 Sep 2010 23:23
|
Torsdag 30. september 32:44.5N 16:42.7W
Ja, nå er jeg tilbake i den samme havnen på Madeira der
jeg var sist. Litt teknisk trøbbel har gjort at det er blitt mer innhavner enn
jeg hadde planlagt. Autopiloten har brutt sammen igjen. Riktignok har jeg stadig
vindroret som fungerer ypperlig som selvstyring når forholdene er de rette, men
det blir hjelpeløst i lite vind og når jeg går for motor. Og for en aleneseiler
er det ganske greit å ha selvstyring (selv om båten er imponerende velbalansert
og retningsstabil er det grenser for hvor lenge det kan gå mellom hver gang det
tengs en liten kurskorrigering). Lå først over helgen i Porto Santo mens
havnepersonalet der hjalp meg med å lete etter noen som kunne reparere, og er nå
på tredje dagen her i Quinta do Lorde. Men i morgen drar jeg til en naturhavn,
enten med en halvfikset autopilot, eller uten, mens reservedeler sendes fra
Lisboa og den repareres helt innen vi om en ukes tid kaster loss fra Madeira for
godt og setter kursen mot Kanariøyene.
Det er spesielt å seile som en del av 'flåten' fra
Nord-Europa på det årlige trekket mot Kanariøyene. En treffer stadig
de samme båtene igjen i nye havner, ofte etter at en har seilt lenge på
forskjellige kanter. På Porto Santo traff jeg både en svensk og en norsk båt som
jeg møtte første gangen i Inverness. Det blir et eget fellesskap oss i mellom,
særlig gjelder det båtene fra samme land. Og det er utrolig mange norske båter
ute. I Porto Santo, et bitte lite sted der det til enhver tid i sesongen er
mellom 20 og 30 gjestende båter, var det en natt ni av dem som var norske. To
kvelder på rad var det store langbord med rundt tredve nordmenn, rundt ti av dem
barn fra tre år og oppover. Det høres litt voldsomt ut, men det er veldig
hyggelig. Selv om vi har veldig ulik bakgrunn, har vi alle en sterk felles
interesse av dette prosjektet vårt som vi satser et år av livet på. Noen er ute
lenger - Maggie, med Espen og May-Linn ombord, er på starten av sin tre års
jordomseiling. Noen er spesielt fasinerende, som Hans på 79, gammel sjøkaptein,
som seiler alene en 29 fots båt han innredet selv for en tredve år siden, og som
er ganske blottet for de elektroniske duppedittene alle vi andre er avhengige
av. Han seilte den samme 'atlantiske sirkelen' (sør til Kanariøyene, over til
Karibien, og tilbake over Atlanteren med de vestlige vindene lenger
nord) i 1984, da sammen med kona si.
Nå må jeg understreke at det ikke er full fest hver
kveld. Dessuten har jeg stadig vekk noen dager helt alene, for anker i uthavner.
Så dette blir ikke påtrengende - det er snarere veldig hyggelig med
litt sosialt samkvem, kanskje særlig for en soloseiler som også tilbringer mye
tid for seg selv.
Men det må jo også sies at det er litt rart å dra ut i
verden og bare omgås sine egne. For en som har erfaring fra bistandsarbeidere og
diplomater i utlendighet bør selvfølgelig ikke dette være noen stor
overraskelse. Men et lite tankekors er det. For min del blir dette uansett en
fase på turen. Alle de andre 'tar til høyre' ved Kanariøyene og setter over til
Karibien. Enkelte sveiper riktignok innom Kapp Verde på veien, dit jeg også har
tenkt meg, men de vil være der og dra igjen lenge før jeg kommer. Så fra rundt
første desember, når hele flåten er dratt fra Kanariøyene, så blir jeg
plutselig alene. På noen måter er det litt trist - mange er blitt venner. På
andre måter er det fint. Det er jo et bevisst valg at jeg har lagt opp en sær
rute som er annerledes enn den 'alle' tar, og som til og med er mest fornuftig
seilingsmessig. (Det hevdes at er man først kommet til Kanariøyene så er den
enkleste veien for å seile tilbake tilbake til Nord-Europa via Karibien.) Så jeg
gleder meg over felelskapet i denne fasen, og ser med spenning fram til den
neste. Kanariøyene, Kapp Verde og Vest-Afrika blir helt sikkert forskjellige
opplevelser i så måte. Og etter et halvt år treffer jeg gjengen igjen på
Azorene...
|