Fredag 12.11. 28:01.1N 16:37.5W

 

Tilbake i båten etter tre uker i Norge. Rart å være ombord igjen. Det tar kanskje litt tid å synke tilbake til langturmodus – eller kanskje tilstanden kommer over meg fortere enn jeg aner. I dag har jeg hygget meg med forskjellige båtoppgaver – spylt båten, skiftet fokk (mitt ‘egentlige’ forseil, som endte i havet under seilasen fra Madeira, er nå reparert), montert ny stereo (med bedre muligheter for å velge hvilken musikk jeg spiller!), montert opp utstyr jeg hadde tatt under dekk før jeg reiste hjem, vasket litt inne (selv om båten var ganske ren), stuet forskjellige ting og gjort klar til mannskap som kommer i morgen (Jo med datter Mari).

 

Norgesbesøket var vellykket. Ikke minst var det hyggelig å se så mye til venner og familie. Jeg hadde et intenst sosialt liv, med avtaler nesten hver dag, mange dager en serie forskjellige treff. Kontrasten er stor mellom et hektisk liv i et Norge med kaldt og stort sett vakkert høstvær, og det rolige livet i bar overkropp ombord. Nettopp derfor gir et slikt avbrudd gode muligheter for å reflektere over og summere opp de første 4-5 månedene med langturliv.

 

Det har vært utrolig flott. Det er mange dimensjoner ved det. Det å leve i en annen rytme, der en selv styrer tiden på en helt annen måte enn hjemme, er en vesentlig del. Å ha tid til å glede seg over morgenkaffen i cockpiten, la dagene gå uten for mange gjøremål, men kunne nyte de tingene man velger å gjøre uten å hele tiden ha i bakhodet alt det andre som også må gjøres – det gir en annen opplevelse av det som skjer. Jeg merket at jeg hadde noe av det i behold også når jeg var hjemme. For eksempel kunne jeg glede meg veldig over hvor fint det var å sykle, på en sykkeltur som tidligere bare ville være en måte å komme fra a til b raskest mulig.

 

Turen har også vært en fin sosial opplevelse. Først og fremst med de av dere som har vært med meg. Å ha en uke sammen på en liten båt betyr at man er tett innpå hverandre. Selv om det stort sett har vært med folk jeg kjenner godt, blir en nødvendigvis kjent på en ny og annerledes måte. Samtidig har det vært utrolig hyggelig og morsomt å dele late dager, fin seiling, og oppdagelsen av nye steder med dere. Det har også vært en fin vekselvirkning mellom aleneseilas og det å ha med folk. Aleneperiodene gir tid til å synke ned i den rolige rytmen, til refleksjon og til reparasjoner av båt, til fine seil- og naturopplevelser som på ett vis blir mer intense når man er alene om dem, mens besøksperiodene gir viktig sosialt påfyll, ekstra liv og energi, noen å dele opplevelsene med, og fint samvær. Hittil har det vært litt mer besøk enn aleneseilas, og det er vel sånn jeg foretrekker det. Spennende å se hvordan det blir med selskap etter jul, da er mannskapslista foreløpig atskillig tynnere.

 

Selvsagt har det også handlet om seiling, hav, naturopplevelser og besøk til nye steder. Jeg gleder meg stadig intenst over å seile, det er fantastisk å leve så nær naturen, havet er praktfullt i alle sine avskygninger, gang på gang opplever jeg at det ikke bare er Norge som kan by på flott natur. Jeg er også glad for at jeg har bevilget meg såvidt god tid på reiseruten, heller enn å prøve å seile lengst mulig i løpet av dette året. Gang på gang – for eksempel i Skottland, Irland, Portugal – har jeg i stedet opplevd at jeg har for lite tid. Det betyr både at det er mange steder jeg gjerne skulle opplevd som det ikke ble tid til, men også at det har blitt begrenset med bekjentskaper på land. Som jeg har skrevet tidligere, er det litt rart at det er mest nordmenn jeg er blitt kjent med på denne reisen. Ikke et vondt ord om dem, det har vært spennende mennesker jeg er glad for å ha truffet. Men utfordringen  fremover, når alle de andre langturbåtene forsvinner vestover Atlanteren, blir å bli flinkere til å knytte kontakter i land.

 

Jeg kunne skrevet mye mer, for eksempel om å reise rundt i verden med ‘huset’ sitt med seg, om hvor glad jeg er i båten, om tilfredstillelsen ved følelse av mestring og av å flytte grenser, og om frihetsfølelse, men jeg stopper her. Det jeg i hvert fall føler meg trygg på er at dette ikke er siste gangen jeg drar på en slik tur.