Marina San Miguel, Tenerife

Alona
Axel Borchgrevink
Fri 12 Nov 2010 18:27
Fredag 12.11. 28:01.1N 16:37.5W
Tilbake i båten etter tre uker i Norge. Rart å være ombord igjen. Det tar
kanskje litt tid å synke tilbake til langturmodus – eller kanskje tilstanden
kommer over meg fortere enn jeg aner. I dag har jeg hygget meg med forskjellige
båtoppgaver – spylt båten, skiftet fokk (mitt ‘egentlige’ forseil, som endte i
havet under seilasen fra Madeira, er nå reparert), montert ny stereo (med bedre
muligheter for å velge hvilken musikk jeg spiller!), montert opp utstyr jeg
hadde tatt under dekk før jeg reiste hjem, vasket litt inne (selv om båten var
ganske ren), stuet forskjellige ting og gjort klar til mannskap som kommer i
morgen (Jo med datter Mari).
Norgesbesøket var vellykket. Ikke minst var det hyggelig å se så mye til
venner og familie. Jeg hadde et intenst sosialt liv, med avtaler nesten hver
dag, mange dager en serie forskjellige treff. Kontrasten er stor mellom et
hektisk liv i et Norge med kaldt og stort sett vakkert høstvær, og det rolige
livet i bar overkropp ombord. Nettopp derfor gir et slikt avbrudd gode
muligheter for å reflektere over og summere opp de første 4-5 månedene med
langturliv.
Det har vært utrolig flott. Det er mange dimensjoner ved det. Det å leve i
en annen rytme, der en selv styrer tiden på en helt annen måte enn hjemme, er en
vesentlig del. Å ha tid til å glede seg over morgenkaffen i cockpiten, la dagene
gå uten for mange gjøremål, men kunne nyte de tingene man velger å gjøre uten å
hele tiden ha i bakhodet alt det andre som også må gjøres – det gir en annen
opplevelse av det som skjer. Jeg merket at jeg hadde noe av det i behold også
når jeg var hjemme. For eksempel kunne jeg glede meg veldig over hvor fint det
var å sykle, på en sykkeltur som tidligere bare ville være en måte å komme fra a
til b raskest mulig.
Turen har også vært en fin sosial opplevelse. Først og fremst med de av
dere som har vært med meg. Å ha en uke sammen på en liten båt betyr at man er
tett innpå hverandre. Selv om det stort sett har vært med folk jeg kjenner godt,
blir en nødvendigvis kjent på en ny og annerledes måte. Samtidig har det vært
utrolig hyggelig og morsomt å dele late dager, fin seiling, og oppdagelsen av
nye steder med dere. Det har også vært en fin vekselvirkning mellom aleneseilas
og det å ha med folk. Aleneperiodene gir tid til å synke ned i den rolige
rytmen, til refleksjon og til reparasjoner av båt, til fine seil- og
naturopplevelser som på ett vis blir mer intense når man er alene om dem, mens
besøksperiodene gir viktig sosialt påfyll, ekstra liv og energi, noen å dele
opplevelsene med, og fint samvær. Hittil har det vært litt mer besøk enn
aleneseilas, og det er vel sånn jeg foretrekker det. Spennende å se hvordan det
blir med selskap etter jul, da er mannskapslista foreløpig atskillig
tynnere.
Selvsagt har det også handlet om seiling, hav, naturopplevelser og besøk
til nye steder. Jeg gleder meg stadig intenst over å seile, det er fantastisk å
leve så nær naturen, havet er praktfullt i alle sine avskygninger, gang på gang
opplever jeg at det ikke bare er Norge som kan by på flott natur. Jeg er også
glad for at jeg har bevilget meg såvidt god tid på reiseruten, heller enn å
prøve å seile lengst mulig i løpet av dette året. Gang på gang – for eksempel i
Skottland, Irland, Portugal – har jeg i stedet opplevd at jeg har for lite tid.
Det betyr både at det er mange steder jeg gjerne skulle opplevd som det ikke ble
tid til, men også at det har blitt begrenset med bekjentskaper på land. Som jeg
har skrevet tidligere, er det litt rart at det er mest nordmenn jeg er blitt
kjent med på denne reisen. Ikke et vondt ord om dem, det har vært spennende
mennesker jeg er glad for å ha truffet. Men utfordringen fremover, når
alle de andre langturbåtene forsvinner vestover Atlanteren, blir å bli flinkere
til å knytte kontakter i land.
Jeg kunne skrevet mye mer, for eksempel om å reise rundt i verden med
‘huset’ sitt med seg, om hvor glad jeg er i båten, om tilfredstillelsen ved
følelse av mestring og av å flytte grenser, og om frihetsfølelse, men jeg
stopper her. Det jeg i hvert fall føler meg trygg på er at dette ikke er siste
gangen jeg drar på en slik
tur. |