Onsdag 2. mars, 16:53.1N 24:59.45W

 

Jeg er nà kommet tilbake til Mindelo, det fÃrste stedet jeg kom til her pà Kapp Verde, og har igjen sjekket inn pà marinaen her. Det er unektelig ganske deilig à vÃre tilbake i en marina , etter seks-syv uker for anker. BÃten ligger fortÃyd til en brygge, det er bare sà vidt litt duving à merke, strÃm er koblet til, og vann er fylt opp fra slange, i stedet for en omstendelig prosess med kanner i jolla. Det er trÃdlÃst internett som til og med virker ganske ofte. Og jeg kan spasere rett i land, i stedet for à mÃtte ta en kortere eller lenger tur med jolla, som nesten alltid ender med at noen blir vÃte, enten fra sprut underveis eller fra dÃnningene som bryter i det de ruller inn pà stranda (nesten hver gang jeg har tatt rent tÃy pà â og ja, det er ikke sà sjeldent â har det fÃtt seg en skikkelig dusj med saltvann med en gang). Her har jeg i stedet den luksusen at jeg kan ta meg en ferskvannsdusj, sà ofte jeg vil. Riktignok betaler jeg noe sÃnn som 15 Ãre literen for vannet, enten det er i dusjen eller til pÃfyll av tanken, men dusjen er vel verdt prisen nÃ. At bÃten i tillegg ligger pà et avstengt omrÃde der en mà ha nÃkkelkort for à komme inn er ogsà greit, men kjennes ikke veldig viktig her i Mindelo, hvor jeg har en helt annen fÃlelse enn i rÃverbyen Praia.

 

Fikk en tankevekker i det vi skulle dra fra Maio. Ettersom strekket derfra til Praia bare var pà ca fire timer, og flyet hjem for Sigrid og Turid fÃrst skulle gà midt pà natta, tok vi en rolig formiddag pà stranda fÃr vi dro. Det er en fantastisk strand like ned fra hovedstaden (etter Mindelo min favoritt blant byene her pà Kapp Verde), med fin lys sand, god plass, mange fiskere og lokale folk og noen turister, og, som gudieboka sier, unbearably turquoise water (jeg vil gjerne ha hjelp til uttalen her). Se bildet av Sigrid nedenfor, med bÃten pà plass like utenfor. I solsteken var det deilig à smÃsove, og selv om det egentlig var tid for à dra, ble Turid og jeg enige om at vi kunne ta ti minutter til. Men Sigrid som skulle svÃmme ut til bÃten var alt i gang, og siden vi ville fÃlge henne med jolla, dro vi av gÃrde vi ogsÃ. FÃrst da vi begynte à ro oppdaget vi at Alona là mye lenger ut enn tidligere. Den hadde rett og slett begynt à slepe pà ankeret. Heldigvis beveget den seg ikke sà fort, og det gikk lett à ta den igjen. Men den var kommet ut pà sà dypt vann at ankeret ikke lenger sopte bunnen, og hadde vi ventet de ti minuttene til kunne vi fÃtt en ubehagelig lang rotur. For ikke à snakke om hvis vi hadde tatt turen til den andre siden av Ãya, slik vi opprinnelig hadde snakket om. Da kunne hjemmet mitt  ha seilt av gÃrde pà havet helt alene... Ofte er heldigvis lykken bedre enn forstanden. Men det var en kraftig pÃminnelse om viktigheten av à ha ute massse kjetting sammen med det fantastiske Rocna-ankeret mitt, som hittil har sittet som stÃpt under alle forhold. I pÃfriskende vind kan kjettingen strekkes ganske stram om den ikke er lang nok, og nÃr det da kommer dÃnninger rykker det tydeligvis hardere i ankeret enn det den beste sandbunn kan holde.

 

Jeg fikk et nytt sjokk da jeg skulle ankre opp nÃr jeg fÃrst kom hit til Mindelo. I det jeg skulle slippe ut ankeret, oppdaget jeg at festet mellom kjetting og anker var bÃyd Ãpen. Dette er en spesiell slags sjakkel som skrus til for à lÃse, og gjengene var rett og slett dratt i stykker og sidene av sjakkelen var bÃyd utover. Det eneste som hadde holdt ankeret pà plass i kjettingen var friksjonen mellom splinten og det andre Ãyet, som ikke er gjenget. Kjempeflaks at splinten ikke hadde glidd ut sà jeg hadde mistet det dyre ankeret. Det sier ogsà noe om belastningen ankeret hadde vÃrt utsatt for â dette er tross alt en spesiallaget sjakkel for formÃlet, fra en stor og anerkjent produsent av bÃtutstyr. Men dette er erfaringer en lÃrer av. Jeg gÃr tilbake til en tradisjonell sjakkel med bue som bare svinger rundt ved sideveis belastning (selv om den gjÃr det vanskeligere à fà ankeret inn og ut over ankerrullen), og jeg skal ikke lenger vÃre nonsjalant i beregningen av hvor mye kjetting jeg skal ha ut, ikke minst der en kan risikere dÃnninger. (En unnskyldning til teknofobe for deler av innholdet i dette blog-innlegget.)

 

Maio er pà mange mÃter den av Ãyene der jeg har likt meg aller best. Selv om den ligger tett ved hovedÃya Santiago, er den pà mange mÃter den mest avsidesliggende og uberÃrte. En skotte jeg traff som hadde kjÃt leilighet her fortalte at han opprinnelig kom hit fordi han ville reise til verdens ende. Etter at Ãya hadde en viktig rolle som saltprodusen fra det sekstende Ãrhundret og frem til en gang pà attenhundretallet, har det skjedd lite der av betydning for Kapp Verdes historie. De fire tusen innbyggerne virker fornÃyde med det â folk er vennlige og hjelpsomme og ser ut til à ha det godt. Ãya er ikke naturmessig dramatisk, som flere av de andre Ãyene med hÃye, bratte, forrevne fjell. I stedet er den ganske flat og sandete. Men den er omkranset av fantastiske sandstrender der jeg har gÃtt i mange kilometer uten à treffe et eneste menneske, og i smà dalfÃrer som skjÃrer seg gjennom terrenget oppdager en plutselig grÃnne oaser med palmer og Ãkre.

 

FÃrste gang jeg var der hadde jeg en sen og morsom kveld med en festlig blanding av rare mennesker fra alle verdens kanter. Vi var tilbake pà restaurant Tutti Frutti nà sist ogsÃ, og Brenda fra Venezuela, som lager nydelig mat men driver et ganske uorganisert etablissement sammen med sin italienske Alberto, var glad for à se meg igjen. âI kveld er det konsert med en musiker fra Santo Antaoâ, fortalte hun oss stolt. Som vanlig tok det tid à bestille mat â jeg mÃtte ut pà kjÃkkenet etter henne et par ganger, der hun beklaget seg over at hjelperen hennes hadde ringt og sagt hun var syk, og Brenda viste med talende hoftebevegelser hva hun mente den pÃstÃtt syke egentlig bedrev. Vi fikk til slutt maten, og den var like god som tidligere, men konserten lot vente pà seg. NÃr jeg forsiktig spurte hva som skjedde ble hun tydelig brydd, og slo ut med hendene og snakket om hvordan man ikke kunne stole pà at noen kom nÃr de lovet her pà Kapp Verde. Hun flÃy fram og tilbake til et hus over gaten, og til slutt kom hun trekkende med musikeren. Han hadde tydeligvis vÃrt opptatt med det Brenda mistenkte hjelperen hennes for à holde pà med, og kom i fÃlge med en italiensk venninne som ikke var overstrÃmmende begeistret for à bli introdusert til oss. âDet kostet meg, men jeg fikk hentet ham!â, hvisket Brenda i Ãret mitt. Nà var det blitt sà sent at vi egentlig hadde tenkt à gÃ, men vi var jo selvfÃlgelig forpliktet til à bli og hÃre pÃ. à kalle det konsert var kanskje à ta hardt i, men mannen fra Santo Antao hadde en flott stemme og spilte og sang tradisjonelle kappverdianske morna-sanger sammen med en kamerat, mens en hÃndfull mennesker hÃrte etter, og en annen gruppe pratet hÃylytt med Alberto borte ved baren. (Alberto fra Milano var litt deppa etter at Inter hadde tapt hjemme for Bayern tidligere pà kvelden. Og han som til og med hadde tatt pà seg hjemmetrÃya for kvelden!) Til slutt fikk vi betalt og kom oss av gÃrde, etter nok en morsom kveld i Maio.