13:56.41 N 61:02.79 W

 

Kolbjørn, Liv, Margrethe, Karen – Maren og Ola. Alle har reist hjem. Plutselig veldig tomt i huset. Klokken 13.30. Kort øyeblikk konsolidering – så er det å rydde seg ut. Matvarer, bøker og andre ting som ikke fikk bli med til Norge. Vi måtte kjøre to turer med gummibåten.

 

Så var det bort å fylle diesel. Det er først gang siden Las Palmas. Fylte 66 liter på toppen av 20 fra en kanne. Tanken viste da full: 260 liter. Syntes det var litt lite, basert på motortimetall. Etter at vi hadde forlatt marinaen – viste den 228 – så det er tydelig at vi må fylle til vi ser diesel i toppen av røret. Litt komplisert, for vi bruker en trakt med et spesielt filter for å skille ut vann og dieseldyr ved fylling.

 

Uansett – 15.30 var vi på kurs sørover. Målet var igjen Soufriere – for en rask stopp og kortest mulig vei videre neste dagen. Da det var 5 nm igjen dit, spør Heidi: “hva heter det stedet der?”. “Anse La Raye” – sier jeg etter en rask kikk på kartplotteren. “Der er det forresten fiskefestival hver fredag” sier jeg. Husket plutselig hva Chris Doyle hadde sagt på en foredrag om “Cruising in Caribbean” jeg hadde vært på like etter at vi kom til Rodney Bay. Doyle er forfatter av en rekke reisehåndbøker/seilguider for Vest-India.

 

Vi bestemte oss promte for å endre planer og kurs – og dreide inn til Anse La Raye. Veldig lite sted – og selv om det kun lå 4 båter der fra før, så ble det litt trangt. Vi la oss likevel – og etter å ha forsikret oss om at ankeret lå godt – tok vi gummibåten til land. Klokken var 18.30 – og det begynte akkurat å mørkne. Festen var så vidt begynt. Store høytalere i gatene. Disse spesielle husene som ser ut som kulisser fra en western film. Som vanlig kom et regnskyll. VI søkte ly i en butikk. Vi står i døråpningen og ser tvers over den smale gaten. Det er som et maleri: En liten trebygning over to etasjer. En overbygd veranda i 2. etasje: Teksten “The Lord is my light” sto malt på veggen. Mange potter med mer eller mindre visne planter påp et utspring langs huset. Foran huset sto en mann lent mot veggen. Helt stille og delvis skult av et tre. På andre siden av treet var et slags bislag – eller overbygd inngangsparti. Her satt det også en mann på gelenderet – lent mot veggen – mens noen barn lekte ganske stille ved siden av.

 

Regnet avtok – vi fortsatte vår lille vandring gjennom byen – var bortom en kirke som virket ganske stor i forhold til byen. Døren var stengt. En skabbet hund flyttet seg da vi nærmet oss. Det samme gjorde også en kjempestor frosk som hadde sittet ved siden av hunden. De gikk hver sin vei.

 

Snart var vi tilbake i gatene der nå mange av bordene var fylt opp. Fra boder ble det solgt fiske og skalldyrretter. Drikke ble solgt fra store termokasser med is. Det lokale ølet Piton (oppkalt etter de to fjellen Petit og Gross Piton som er et slags symbol på øya – og i en stilisert versjon utgjør logoen i flagget til St. Lucia. Ellers er det mange lokale alkoholfrie drikker – Shandy (som vi kjenner igjen fra Sør Afrika), ingefærøl, saft fra planten Sorell osv. Da vi feiret nyttår – var det noen hyggelig franskmenn på nabobordet. De samme satt nå ved et bord her. VI ble invitert til å sitte med dem. Det takket vi ja til. Jeg stilte meg i kø, og kjøpte “Hummertallerken”, “Red Snapper – tallerken “  og “Reke-tallerken”. Masse gode lokale grønnsaker . Stemningen økende. Et lokalt band spilte – og selv om vi trakk oss tilbake til båten ganske tidlig, hørte vi musikken til nærmere halv tre.

 

Jeg sov ikke så godt – syntes vi var litt for nærme andre båter – så det ble litt som en nattvakt. Vi hadde uansett bestemt oss for å reise videre når det lysnet. Klokken 06.30 var ankert oppe og vi satte kursen sørover. Målet var Bequia – en øy i landet St. Vincent and the Grenadines (SVG) – ca 60 nm lengere sør.

 

//Otto