39:21.152N 09:22.621W

 

Dagen startet med tilnærmet ingen vind. Det var så vidt vi seg over startlinjen kl 08.00. Det tok ikke mer enn en halv times tid før de fleste båtene hadde fyrt opp jern-genoanen. Det var bare vår erkekonkurrent Katharina og én båt til som så vidt seg frem over. Etter en drøy time kom imidlertid vinden. Vi heiste spinnaker og begynte den morsomme innhentingen av andre båter. Vi fikk skikkelig fart i skuta, og med den asymetriske spinnakerne vi har på rull, hadde vi stor fordel av vindretning og kunne gå på kurs der andre måtte skjære. Resultatet var i løpet av noen timer 8-9 knop hadde vi tatt igjen alle bortsett fra én. Ravi – som nå har gitt seg helt hen til utagerende ekstremseiling og presset grenser med sin kollosale spinnaker, hadde vi nettopp passert. Vi ante en ny honour line. Men – for et antiklimaks: Et kraftig poff, et rykk i båten – og dermed hele spinnakeren i vannet. “Ta roret” skriker jeg til Terje. “Ingvild kom her” skriker jeg så og med rundt 20 kn vind og på en båt som hiver seg i bølgene – krabbet vi oss frem på fordekket. En 120 kvm sekk med vann som slepes etter båten i mange knop er faktisk ganske tung å få ombord. Men gode råd var dyre: RAvi hadde kalt oss opp på VHFen for å høre om vi trengte hjelp. Terje svarte kjekt at vi hadde full kontroll – og dermed så vi bare hekken på Ravi forsvinne i det fjerne. Seilet på fordekke. Ingvild skal prøve å holde det. Jeg vil få ut gennoanen for å ta opp forfølgelsen. Dermed  (påstår Ingvild) holdt vi på å løfte henne opp sammen med gennoaskjøtet. Vi fant derfor ut at vi måtte da noen minutter opprydding, få spinnakeren i sekken osv. før vi fikk ut gennoanen. Men da satte vi også alle kluter til og begynte faktisk på nytt å ta igjen Ravi. Vinden økte på, og etterhvert lå den steady på 25 kn. Vi fulgte Ravi og var vitne til mange broacher og nesten broacher. Dette var ekstemseiling og et stykker over grensen. Jeg sa til mitt mannskap det sammen som en seilmaker i Southhampten sa om oss etter et leg i mye vær: “Brave or mad – don’t know which”.

 

Uansett – etter en ulidelig spennende men veldig morsom innspurt, krysset Ravi mållinjen 2 minutter før oss. Vel fortjent og veldig hyggelig! “Straffen” hadde vi avtalt på forhånd: Den som krysset mållinjen først skulle spandere ankerdrammen på den tapende båten. Dermed fikk Coralmannskapet en hygge servering med sedvanlig skryt og maleriske beskrivelser av dagens opplevelser.

 

Etter den søte kløe osv. Jeg måtte opp i masten å se om vi skulle være så heldige at det satt fast en stump av det fallet som var røket. Dermed heiste Svein Inge fra Ravi meg opp i masten, med Terje på sikkerhetslinen. Der oppe kunne jeg bare konstatere at det lite var å gjøre. Fallet var falt ned i masten. Heldigvis har vi et reservefall, men vi må uansett forsøke å få ordnet opp i dette.

 

Da vi lå i havn i Povoa, var en båt så uheldig lage en solid skrape langs siden på Coral. De alltid tjenestevillige medarbeiderne i Rally Portugal har vært så vennlige å avtale med noen som kan reparere den skaden. I skrivende stund er vi dermed under seil mot Oeiras. Dette et “vanlig” leg, men Coral og noen andre båter startet tidligere (ved sekstiden) for å komme litt tidligere til havn og dermed få gjort mest mulig av arbeidene på båten før helgen kommer.

 

Nå lenser vi bedagelig avgårde i 6,5-7,5 knop på bare gennoaen. Følger ganske nærme land, så vi har fin utsikt (innsikt?). Duften av lunsjen Ingvild lager, stiger opp i cockpit hvor jeg sitter og skriver og Terje rorer mellom fiskeredskap som legger like tett som bilene som tuter gjennom gatene Peniche når Portugal vinner 1-0 over

Tsjekkia i fotball.