Klokken er 7:40 – fredag 6. juli. Vi ligger utenfor havnen i Puerto Rico og venter på at de skal svare på VHF og veilede oss inn. Før vi dro fra Fuerteventura hadde vi forsikret oss om at de ville ha plass for oss.

 

Det er et ganske slitent – for ikke å si utmattet – crew som nå venter på å fortøye og så zzzzoooooooveeee. Ingen av oss vil glemme natten. De 35 kn vi koste oss med – men likevel så frem til at skulle falle til 25 kn – viste seg å heller øke på. Etter hvert var 35 kn rett fra siden noen vi opplevde som en fredlig liten pause – mens 38-42 kn var det vanlige. Samtidig var det mørkt som i en sekk i lange perioder. Vi seilte på stormseil og kun et par kvm av gennoaen ute. Skummet fra toppen av bølgende blåste inn over båten. Det uler og piper i riggen. Sterk kuling/liten storm er MYE. Men båten oppleves som trygg og god. Autopiloten arbeidet jevnt å sikkert. Kartplotteren viser at vi sakte men sikkert nærmer oss Gran Canaria. Skjønt sakte? Når vi oftere ser 10 kn enn 8 kn er vel ikke det sakte? Bekymringen blir heller at vi kommer frem mens det fremdeles er mørkt og vi blir liggende å krysse frem og tilbake i stom og kuling for å vente på å slippe inn i havn.

 

Dette havområdet har få navigasjonsmessige utfordringer. Flere hundre meter dypt vann. Ingen øyer eller grunner. Så ingen fiskebruk. Ganske tidlig så vi lysene fra Las Palmas i nord. Selv om båten går trygt og stødig, er det ikke fritt for at noen tanker gjør seg gjeldende: Hva om kartplotteren faller ut? Hva om autopiloten skulle svikte? Det ville vært et lite mareritt å skulle rore i den sjøen og uten noe visuelt å navigere mot. Hva om riggen skulle ryke eller kjølen falle av? Hva ligger å driver i mørket, som vi skulle renne inn i i 9 kn fart?

 

Dette var en av mine lengste netter. Trodde aldri det skulle bli dagslys. Men – det ble det. Etter hvert som vi nærmet oss Gran Canarias sørligste punkt – Faro i Maspalopmas – kom lyset og solen. Og plutselig – som om noen skulle ha skrudd av en bryter, falt vinden fra 35 kn til 3-5 kn. Det ble øredøvende stille. Svak klukking fra skroget. Ull og regntøy føltes med ett varmt og klamt. Vi fyrte opp motoren og tøffet i sakte fart langs kjente og kjære trakter: Maspalomas – Pasito Blanco – El Pajar – Arguineguin – Anfi Tauro til Puerto Rico. Vi rydder i seil og tauverk. Omsider får vi kontakt med Puerto RIco havn. Vi legger oss først på resepsjonsbrygga – og litt papirarbeid må gjøres. Så får vi anvist plass og får omsider fortøyd på søreuropeisk vis – hekk inn og bau fortøy i (en utrolig skitten) line som dras opp av vannet. Så siste, kjappe opprydding. Ingen ville ha ankerdram!!!! Skippern tok en dusj på hekken i allerede nærmere 30 grader. Så rett i seng i solfylte Puerto RIco. Klokken 09.30.

 

Med dette er reisen som startet i Leangbukta 29. mars kommet til en foreløpig slutt.

 

29. mars – 9. april: Leanbukta – Eastbourne: Steinar, Hallgeir, Roald, Kolbjørn og Otto

27. april – 1. mai: Eastbourne – Plymouth: Morten, Ivar, Andrea, Hanne og Otto

31. mai – 9. juni: Plymouth – Falmouth (og værfaste turister): Morten, Richard, Steinar, Olav, Kolbjørn og Otto