Nok en gang ble det mer vær enn meldt. Denne gangen var forventningen “nesten vindstille”. Det var det helt til vi kom på høyde med Los Cristianos. Men så dro det seg opp igjen – og NV i stedet for NE. Dermed ble det vind rett mot. Dette kom plutselig – og med mye av mannskapet “indisponert” – tok det litt tid å få berget seil. Et allerede slitent storseil revnet langs hele akterliket – og festet til kick-en mot masten røk. Men turen var ikke lang – og snart var vi vel i havn i San Sebastian – “hovestaden” på La Gomera.

 

Vi var heldige. Akkurat denne dagen skulle Carmen – fiskernes helgen – på sin årlige vandring i byen – og en tur ut på sjøen. Stor festivitas som vi havnet rett oppi.

 

Vi fikk gjort avtaler med seilmaker Thomas om nødvendige reparasjoner av storseilet – og med alt-mulig mann Andy om en provisorisk reparasjon. Dette ville ta litt tid, så vi innstilte oss på å være turister på La Gomera. Det var ikke noe stort offer. En veldig trivelig øy. Vi kom midt i en hetebølge – dvs at opp til flere dager var det ikke under 35 grader om natten. Da var det deilig å sove opp i cockpit. Dusj på brygga og så bare legge seg våt i kun en liten bukse og uten noe over. Veldig spesielt. Ble nok ikke mye søvn – men ok opplevelse. Vi leide bil to ganger. Fikk noen skikkelige fjellturer. Hadde gode måltider i båten – men et gastronomisk og estetisk høydepunkt var nok middagen på Paradoren som Solfrid og Bernhard inviterte på. Et par dager senere, ville deandre ville ha en dag på stranden. Heidi og jeg bestemte oss for å ta en tur opp til Paradoren igjen – for å se havet og om det fremdeles skummet like hvitt. Det gjorde det, men vi ble fristet av de svale uteplassene i hagen, bestilte vin og skinke og hadde det som grever i Parador paradiset. Alle som finner anledning til en tur til La Gomera oppfordres til et besøk – med eller uten overnatting.

 

Seilreparasjon og kuling trakk ut. Solfrid og familien måtte tenke på å komme seg tilbake til Gran Canaria. Det endte med at de tok fly fra La Gomere til Las Palmas (liten 19 seter) på fredag. Andrea ventet Iben på besøk. Hun skulle komme til Las Palmas på mandag. Vi kunne ikke ta sjansen på at Iben ble sittende der – mens vi andre var to øyer bortenfor. Selv om vi fremdeles håpet å kunne seile på Søndag, tok vi ikke sjansen på det – og kjøpte billetter for Heidi og Andrea til GC på mandag.

 

Men – fredag kveld kom seilet. Det ble montert på lørdag. Vi satte stormfokk og tryseil og forberedte oss til å seile på søndag. Det var meldt fine forhold – men vi hadde lært å være litt skeptiske til værmeldingene. Denne gangen hadde vi diskutert med noen karer fra den spanske redningstjenesten – som lå ved siden av oss i havenen hele uken – og som vi hadde mange hyggelig prater med. Konklusjonen var at vi kjente oss trygge på været – og var uansett rustet for tøffe forhold. Søndag morgen la vi derfor avgårde. Fin og rolig seiling mot Tenerife. Da vi nærmet oss, mente Heidi at dette gikk så bra at vi like gjerne skulle fortsette til Gran Canaria. Som tenkt så gjort. Litt mer vind, men helt greit. Veldig hyggelig å ha lagt 80 NM bak oss uten en eneste sjøsyk passasjer.

 

Da vi nærmet oss Puerto RIco, fikk vi likevel litt dramatikk: Plutselig hørte vi Mayday varsel over VHF’en. Det viste seg at det var en fritidsbåt et par NM unna som hadde fått en eksplosjonsartet brann ombord. Vi svarte Tenerife Radio på forespørsel om båter i nærheten, og satte kursen mot havaristen. Det var ikke vanskelig å se hvor det var, for tykk røyk veltet opp. Som naturlig var, var det mer hurtiggående båter på sjøen – og vi ble snart kalt tilbake. I avisen dagen etter, kunne vi lese at det hadde vært to personer ombord. En mann på 29 fikk første- og annengradsforbrenninger over 30 % av kroppen. Den andre – en mann i 60 års alderen fikk lettere skader. Båten sank.

 

 

 

 

Bildene:

Carmen på tur på sjøen

Andrea fanget et gekko

Heidi nyter livet på Paradoren