Før vi dro fra Quinta do Lorde var vi på tur med minibuss til Machico, som er nest største byen på Madeira. Det var ikke noe stort sted. Veiene inn mot Machico var imponerende. Det var nye hovedveier som i stor grad var tunneler og viadukter over terreng som i utgangspunktet må ha vært veldig vanskelig å ta seg fram i.

I Machico er det blitt dyrket sukkerrør siden ca 1500, og frem til midten av 1970 tallet ble det fortsatt dyrket på terrasser oppover fjellsidene, og presset på fabrikker i byen. Slik vi har sett i mange av småbyene nord i Spania og langs kysten i Portugal, er det også i Machico bygget eller renovert strandpromenade, og det er også bygget en liten marina – tilsynelatende for mindre båter enn vår.

På tross av at landskapet er veldig bratt, og veiene – med unntak av de nye som går rett fram gjennom tunneler og over viadukter – også er veldig bratte, la vi ut på sykkeltur fra Quinta do Lorde. Byen Canisal ligger bare ca 1 nm vestover, og burde være innen rekkevidde på sykkel, tenkte vi. På veien dit tok vi en avstikker til et utsiktspunkt, der vi kunne se nordover, og tilbake mot Porto Santo. Utsikten var imponerende og skremmende. Kysten på nordsiden er ikke et sted å nærme seg med båt.

Etter noen heftige opp- og nedturer kom vi frem til Canisal, som også er et bratt sted. Siden vi kom fra landsiden begynte vi oppe, og trillet/bremset oss ned mot havnen. Vi var tilsynelatende et sært skue, sikkert fordi dette ikke er typisk sykkel-landskap.

I havnen traff vi en dame som fortalte at svigerfaren var den siste som hadde håndharpunert en spermasett-hval, i 1975. Canisal er kjent for hvalfangst, og byen er visst benyttet som ”location” ved en filminnspilling av ”Moby Dick” har vi lest.

Britt hadde vært igjen i båten for å passe på klestørk. Vi andre laget en snedig plan. Fordi veien tilbake ikke var særlig sykkelvennlig (ikke bare var det bratt både opp og ned – stedvis så bratt ned at vi måtte gå av syklene fordi det ikke gikk an å bremse uten å vippe fremover (Ørjan har testet dette før (inklusiv vipp), så vi skjønte faren uten å vippe denne gangen), men også smalt med bratt stup ned mot havet) hadde vi ikke lyst å sykle tilbake i mørket. Vi gjorde en avtale med en taxisjåfør som kjørte tilbake til båten med Idunn og sykkelen, kom tilbake til Canisal med Idunn og Britt, hentet Britt, Idunn, Tiril og Tiril sin sykkel etter at vi hadde spist en god middag, og kjørte til marinaen. Ørjan syklet samme veien tilbake.

Dermed var vi klare for å flytte på oss, og på onsdag 30/11 seilte vi de ca 12 nm til Funchal. Vi var blitt advart av folkene i marinaen i Quinta do Lorde om at marinaen i Funchal ville være full, og at vi ville måtte ligge for anker og vente på tur til plass i marinaen. Vi tenkte at dette kanskje delvis var overdrevet for at vi skulle bli liggende i Quinta do Lorde.

Underveis, i lett bris, benyttet vi tiden til å lappe gummibåten, som ikke lekket ennå, men hadde noen områder med truende slitasje. Vel i gang med dette prosjektet så vi at limet som vi brukte skulle ha minst 24 timer tørketid før båten kunne blåses opp. Det slo oss at dette var en dårlig kombinasjon med mulig ankring, men vi var forbi ”point of no return” i prosjektet.

Vi fikk ikke svar da vi ropte på Marina Funchal på VHFen, og vi valgte derfor å ankre, basert på advarslene fra forrige marinaen. Det var ganske mye dønning og liten fristende å ta natten for anker eller å dra samlet på land og etterlate båten uten tilsyn, og etter lunch om bord blåste vi opp en liten kajakk som Ørjan padlet inn marinaen med. Det føltes ikke særlig trygt, og ikke gikk det særlig fort heller. Det var som vanlig stint av innfødte med fiskestenger på moloer og kaier, og det gjaldt derfor å padle med stil og verdighet i mangel av fart.

Og – jo, det var plass til oss i marinaen. Ørjan telefonerte, og Britt og jentene lettet anker, la ut fendere og la til utenpå en fransk katamaran. Mannskapet der var tydelig imponert over Tiril som uanstrengt manøvrerte Freidig til havn.

Som vanlig er det full registrering på marinakontoret og hos GNR – immigrasjonspolitiet. Og som vanlig ser det ut til at de ikke har gjort annet hele dagen enn å vente på oss. Her var endatil lyset slått av i kontorene hos GNR (selv om dette var etter siestaen) og det tok litt tid før de tre karene der inne kom i gang. Som vanlig er det en kar som leser høyt fra pass og skipets identitetspapirer, en som med høyre pekefinger taster inn data, og en tredje – sikkert sjefen – som tilkalles når noe må diskuteres. Og det må det. Vi har lært at det gjerne er lurt å ta seg en liten matbit før man stikker innom GNR.

Funchal er en nydelig by!

Vi har rukket å se oss litt om i nærområdet rundt havnen og i sentrum. Vi har vært oppe til Monte, i lien ovenfor (ca 600 m opp fra) sentrum, vandret i den botaniske hagen der oppe, og tatt gateslede ned igjen. I går var vi også av gårde på sykkeltur til Camara de Lobos, ca 6 km vestover langs kysten.

Bratt ved Monte (også)!

I den botaniske hagen.

Ellers er det fortsatt en del arbeid å gjøre på båten, i hovedsak på grunn av at vi har fått saltvann på steder der vi ikke vil ha det (under turen fra Lagos til Porto Santo), men også en del andre ting som ble notert da båten var under hardere belastning enn vanlig. I forgårs fikk vi i gang fryseren (som ikke kjølte pga rusk i pumpen), i går fikk vi fullt trykk på ferskvannet (også rusk i systemet) og i gang ene lensepumpen (pumpen har gått men ikke trukket vann – det viste seg at den trakk luft i filteret), i dag har vi skiftet fot-pedaler for ankerspillet (som var korrodert pga saltvannsinntrengning), og over flere dager har vi arbeidet med sidevinduene i skroget der pakningene og låsemekanismen fikk hard medfart. Det gjenstår fortsatt mye på oppgavelisten. Vi må også en tur eller to til værs i mastene. Med unntak av ett sidevindu, der vi må skifte pakning (vi har ny pakningslist), er det ikke noen punkter som hindrer oss i å dra videre. Vi ønsker likevel å fikse (eller forbedre) ting etter hvert når det er noe som ikke fungerer helt slik (vi mener at) det skal.

Vi har også gjort skolearbeid og jobb-arbeid, men også hatt tid til å snakke med andre seilere – mest franske katamaranseilere – spist felles middag, og gått på line som en av mannskapet på en av de franske båtene spente opp på tvers av piren like ved marinaen. Noen av oss holder oss på linen i flere sekunder. Noen av de andre mye lengre, og med snedige triks, som å sette seg ned på linen (og reise seg opp igjen) eller å stå på hender på linen. Har sikkert øvd litt på forhånd, de.

Vi har tatt en del bilder som ikke ennå er lastet ut av kameraene. En oppdatert versjon av dette blogg-notatet kommer derfor (kanskje) senere, med flere bilder, og kanskje noe mer tekst. Men nå er det natt.