Vi har vært på ekspedisjon i leiet bil. 750 km på kryss og tvers i Algarve, Alentejo, og så vidt inn i Spania i løpet av helgen.

Som vanlig var planen relativt, løs: Leie en bil og kjøre på tur.

På grunn av mye arbeid ble det relativt sent på fredagen før vi tuslet av gårde til et bilutleiefirma vi hadde sett på andre siden av elven. Litt over 18:00 famlet vi oss ut av Lagos, i retning inn i landet, siden vi allerede har sett mye portugisisk kyst.

Bilde: Leiebil. Ikke helt uten bulker da vi startet leieperioden. Bulker fotografisk dokumentert.

Tiril og Idunn har byttet på å navigere med Garmin GPSen som vanligvis sitter på sykkelen min. Det har fungert strålende. Det har selvsagt forenklet navigeringen at vi egentlig ikke hadde noe mål, slik at uansett hvilken vei vi svingte, så var vi aldri på feil vei. På den måten har vi også sett og besøkt en rekke steder som aldri ville blitt fanget opp i en mer strukturert planprosess.

Første stopp ble Caldas de Monchique. Et lite spa-sted litt opp i fjellene. Vi surret rundt per fot en liten stund, inspiserte en del utstilt keramikk og silkemaling, før vi kjørte opp mot fjelltoppen mens vi nøt solnedgangen, og kunne etter hvert skue ut over store deler av Algarve fra fjelltoppen Foia. Det så ut som utsikten fra et fly, der vi kunne se ned på dis og skyer som gradvis oppstod ettersom luften kjøltes ned etter solnedgangen, og vanndampen kondenserte. Vi ble også utsatt for luften som gradvis kjøltes ned – og det blåste også friskt – og uvant som vi er med slike temperaturer og ”wind chill” ble det en hastig retrett.

Vi kjørte ned igjen til Caldas de Monchique, lot oss bespise på en meget god restaurant, og overnattet i staselige omgivelser på et av hotellene der. Besøk her anbefales!

På lørdags morgen, etter frokost og inspeksjon av ytterligere en del utstilt keramikk og silkemaling (dvs egentlig tidlig formiddag) kjørte vi igjen opp på Foia for å se på utsikten i dagslys. Det var ikke mindre imponerende. Det var sikt helt nord til Sines, som altså tilsvarer en hel dags seilas.

Etter å ha inspisert en del utstilt keramikk og silkemaling i et utsalg på toppen av fjellet, dro vi vider nordøstover, med intensjon om å se nærmere på en innsjø ved Santa-Clara a Velha. Vi kjørte på svingete og smale sand og leiredekkede veier gjennom skogkledde åser og daler, stedvis med terrasserte åkre og frukthager, olivenlunder, vinranker, korktrær, bitte små landsbyer med sine barer og restauranter (i et relativt antall i forhold til andre bygninger som stadig forbauser), og med svært lite annen trafikk. Dette var absolutt ikke turistifisert.

Innsjøen ligger bak en nedskalert versjon av Sysen-dammen, og vannstanden bak demningen var lav, 8 – 10 m under strandlinjen.

Vi lunchet på et øde plassert hotell, ikke langt fra demningen, før vi tok oss østover på en av veiene som var tegnet med tynnest strek på vårt medbrakte papirkart. Det viste seg at veien var tegnet med tynn strek med god grunn. Det ble snart slutt på asfalten, pukken ble stadig grovere, hjulsporene dypere, bakkene brattere, bergnabbene som stakk opp av veien stadig større, etc. Men endringen av standard skjedde gradvis, over flere kilometer, slik at vi – slik som frosken i vann som gradvis varmes – ikke skjønte hvor dette bar, før vi også samtidig skjønte at veien tilbake var helt på grensen av hva vi og kløtsjen ville makte. Kanskje ble det bedre rundt neste sving eller over neste bakketopp?

Det ble det ikke.

Ved et stopp for å røske ut greiner som hadde kilt seg fast under bilen dukket det plutselig opp en svett syklist. Det var en sympatisk kar, som stoppet og spurte om alt stod vel til med oss. Spørsmålet var vel ikke helt malplassert, spesielt om han hadde observert Ørjan som i triumf akkurat hadde hoppet opp fra en lavt ålende posisjon og danset seiersdans med den siste av de fastkilte greinene, som hadde vært spesielt vrien å røske løs fra forhjulsopphenget.

Det viste seg å være en emigrert tysker fra Nürnberg som livnærte seg som huspasser for andre innflyttede utlendinger, som tidvis dro tilbake til sine respektive hjemland. Slik yrkesaktivitet fremstår også som svært sympatisk, spesielt sammenholdt med hans mange landsmenn (og kvinner) i portugisisk utlendighet, som tilsynelatende alle søker å livnære seg ved å produsere og selge kreativt utformet og malt keramikk, samt silkemaling. Nå er det kanskje spesielt keramikken som fremstår som lite sympatisk ved måten den utfordrer – eller snarere håner – ethvert snev av estetisk sans, ofte gjennom kreative variasjoner over portugisiske folkloristisk tradisjon innen keramikk, som i utgangspunktet setter både formsans og fargesyn på en hard prøve. Silke har heldigvis i seg selv egenskaper som på en måte begrenser det estetiske katastrofepotensialet. Men det skorter neimen ikke på innsatsen på den fronten heller!

Vi kom etter hvert ut på bedre veier, og kunne ta i bruk både andre (2) og høyere gir. Beja er administrasjonssenter i provinsen Alentejo, og vi hadde underveis sett noen postere som kunngjorde at det var en festival der. GPSen og guideboken gav oss alternative overnattingssteder, som alle viste seg å være fulle på grunn av festivalen.

En utrolig hjelpsom dame i resepsjonen i et av hotellene ringte rundt, og fant etter hvert et rom i et nærliggende B&B som var blitt ledig etter en kansellering. Det var blitt sent, og vi travet ut for å få med oss kveldens siste festivalevenement, men vi så knapt et menneske. Det ble tidlig i køy isteden og ut å ta byen i øyesyn neste morgen isteden.

I Beja ligger et aldeles fantastisk slott / festning, og mye av den gamle bymuren står fortsatt.

Slottet er åpent for besøk, og om man tør (det gjorde vi) kan man klatre i trapper og vandre langs brystninger og på avsatser som totalt mangler sikring (og underliggende falldempende sand av EU godkjent kvalitet – her var det grov brostein), og som trolig har vært helt på kanten – i bokstavelig forstand – av gjeldende HMS forskrifter både da slottet var under keltisk kontroll, og senere da romerne overtok, og fortsatt da visigoterne overtok etter dem igjen, og stadig da maurerne regjerte, og fortsatt da korsfarerne og portugiserne omkring 1250 fordrev maurerne. Dra om mulig straks og opplev det – det blir trolig umiddelbart revet, eller i hvert fall sikret, om relevant EU organ blir oppmerksom på sikkerhetsrisikoen.

Bilde: Utsikt over Beja fra brystningen ved slottet.