Vi var nesten en uke på Antigua. Det er et veldig trivelig sted, - særlig Nelson Dockyard var utrolig hyggelig. Alt var gammelt og restaurert, og stedet var preget av seilsporten og sjøfart i det hele tatt..                                                               Minnet oss veldig om Gamlebyen i Fredrikstad, og da var det jo ikke så vanskelig å trives..:))

Etter et besøk på seilloftet, som vi hadde levert noe canvas til reparasjon. Gikk vi og tittet på museumet..

Her har vi Tobias Olsen i Horatio Nelson sine klær. Hanvar i 1758 -1805 Britisk Admiral.  Såret en rekke ganger, mistet så vell sin høyre arm og øye.. Seiret 1798 over den franske flåte ved Abukir. 

Det var også noe spennende i hagen utenfor huset. Der sto nemlig den ro båten som en gal engelskmann rodde over Atlanteren med i 1997. Vi tittet og banket på dette egge skallet av en båt.. Mens vi sto der, tittet vi på hverandre og vi bare ristet på hodet, - "tenk og ro over Atlanteren med dette skallet her æ????"

Vi sto der sammen med noen engelskmenn, plutselig sier de til oss -"går ned til brygga, det har akkurat kommet inn to jenter som har rodd over Atlanterhavet nå.." Hæææ, nå!!

Vi skynder oss ned, - jo, da der står jentene og forteller..

DE HADDE BRUKT 74 DAGER PÅ Å RO OVER ATLANTERHAVET!!!! Gran Canaria - Antigua..                                                     Er'e mulig!! Vi står alle med åpen munn og betrakter disse jentene som noen galninger.. Men så tøffe da!                         Dette krever mye mot og tålmodighet! Vi beundrer de virkelig..

Den ene jenta, tok med sakene sine og gikk ganske fort etter mottakelsen.                                                                                         Ikke sikkert at de to var like gode venninner da de kom frem, hvem vet!?                                                                                            De har jo ikke sett mye til hverandre egentlig, for de sitter jo slik at en av de kun ser en rygg foran seg..                            Som å sitte på bussen liksom, ja litt lang busstur kanskje..!! 

Men Cath Allaway som den andre jenta heter, sto lenge og fortalte ivrig fra turen deres. Publikum sto der begeistret og lyttet, - ja, til oss tjue som sto der.. Kjempe moro og høre.. "Ikke gå fra meg æ", - sier hun, - " deilig å se folk igjen.."

Stakkars jenter, synes de fortjente en mye mer "stå hei" da de ankom og igjen kunne føle land under føttene etter 2 mnd. og 14 dager..!!! Det var kun foreldre og noen venner, resten var helt tilfeldige forbi passerende.

Sove rommet!!!

Henne Cath hadde aldri vært lengre ut på havet enn at hun kunne se land!!! Det hun savnet mest var TV! For det var ikke mye annet å se enn hav og himmel, (ja det vet vi vell) og så fort hun hadde fått øye på store lasteskip, fulgte hun dem til de var ute av synet.. Måtte ha noe å se på liksom..

Ellers så skrøt de veldig av den tørr maten man får tak i dag, - de hadde spist veldig mye god mat underveis..

Men mye gikk i stykker, hele tiden måtte de reparere. Vi så roret, - det hadde gått i stykker og det hadde de klart og ordne på et vis, med web-rem..

Skremmende opplagt dame, etter en lang fight med bølger i 74 dager.. Hun kunne ikke bøye fingrene da, de var preget av å holde rundt en åre...

Båten, ja ja båt og båt!! Påske egget lå ved brygga og var da preget av at de hadde vært på tur, - det fløt med ting og tang i det åpne rommet..