Blogg 53 - Tusen takk - Turen er over

I skrivende øyeblikk er vi nå en drøy time fra Paris. Vi har som sedvanlig fløyet over Island og ser Skottland under oss nå. Transfer i LA (Los Angeles) gikk greit men vi måtte igjennom full immigration, inn i USA og så ut igjen via security. Det gikk greit. Ting har blitt automatisert med en haug av terminaler i immigration. Mye bedre enn de sure gubbene og damene som saumfarte oss tidligere. Vi ble godkjente begge veier og boarding gikk bra. Knoke fullt fly igjen. Godt at vi ble minnet på å søke om ESTA for å få transitt i USA.

Nå er vi ganske så spente på hva som skjer når vi kommer til Paris. Bagasjen må vi hente ut selv og den må sjekkes inn igjen. Kan vi gjøre det idag? Eller må vi vente til i morgen? Blir det å sove i terminalen idag? Innenfor security eller utenfor? Om vi er på utsiden, kan vi ta inn på et hotell eller ikke? Tipper vi får svaret innen bloggen blir sent så oppdatering følger kanskje lenger ned. 

Og her kommer svaret på de spørsmålene for nå har det blitt søndag morgen og i skrivende stund sitter vi på flyet fra Paris til Amsterdam hvor vi forhåpentligvis får lov til å tusle over til vårt siste fly på leggen til Oslo.

Joda, etter mye frem og tilbake og med hjelp fra Oslo fant vi ut at vi kunne få lov til å bo på et hotell på flyplassen i Frankrike. Helt sikre er ingen, men vi gjorde nå det og det gikk bra selvom det var litt av et løft å få med seg all bagasje frem og tilbake. I karantene på rommet, pizzaboks ble levert og så ble det å sove. Det å sove var ikke lett veldig lenge. Det ble først lett langt ut på natten (jetlag) slik at vi, kombinert med endringen til sommertid, klarte å forsove oss litt (gode kompiser vekket oss), men vi hadde mye marginer, så det gikk fint. 

Nesten litt morsomt å gå på flyplassen nå. Nesten ikke et menneske, nesten slik det var for 50 år siden når det å fly var noe spesielt. Da var det stolthet og ikke skam å fly. Det var tider det, ingen Coronaen heller. Eller, det vet vi jo egentlig ikke, kanskje det var det i gamle dager også uten at vi visste det?, «bare influensaen som vanlig» ble det kanskje sagt. Ingen aksjer som datt ned i skiten av den grunn, hyttegrender var åpne og ingen leger i Sigdal og Hemsedal klagde på noe som kanskje kunne bli et problem. Nå er det landing så nå blir det pause i skrivingen og det er kanskje like greit før jeg roter meg enda lenger ut på jordet. 

Og så er vi tilbake, i Amsterdam, mye folk på flyplassen. Det er nok en hub for alle som vil hjem. Vi sitter i skrivende stund på flyet som foreløpig ikke får lov til å forlate gaten, dvs akkurat nå arresterte de meg (kun mine ord altså) så nå er vi virkelig på vei til Oslo. Flyet er helt smokk fullt. De gamle med hansker og masker (som antagelig ikke funker) og de unge som coulden´t care less.

Tiden har kommet for å si Tusen takk. Først og fremst tusen takk til Asle og Ellen for at vi fikk være med på Sana og på dette fantastiske eventyret. Det setter både Katarina og jeg veldig stor pris på. One of the big events of our lives. Tusen takk til dekksoffiserene Christian og Knut som har vært veldige dyktige og hyggelig Sailing partners. Det samme gjelder Astrid, Knut og Øystein som vi fikk fornøyelsen av å være sammen med til Galapagos. Tusen takk til dere også. 

Da gjenstår det også å si tusen takk til dere der hjemme også som har passet hus, hage, (Mikael), Økonomi (Geir) og litt reiseadministrasjon (Håkon) og Kirsti (som kommer med oppdateringer fra gamlelandet). Og ikke minst de hyggelige partnerne til Knut og Christian som i fra Oslo har vært en uvurderlig hjelp for å få oss tilbake. 

Men sist og ikke minst, tusen takk til alle dere som har fulgt oss på bloggen i disse 2 månedene. Tilbakemeldingene og likes har motivert meg til å skrive og Katarina til å ta bilder og derigjennom får vi en fin dagbok for oss selv og vår tur. Vi beklager at vi ikke har kunnet besvare alle hilsener og gode ønsker på FB. Vi har hatt veldig bra nett til å være på en seilbåt i Stillehavet, men ikke godt nok til å operere på FB.

Vi var sunne og friske når vi startet på vår hjemreise. Det skal vel nesten et under til om vi klarer å unngå smitte på denne lange veien med så mange mennnesker så tett. Katarina er super flink til å ta hensyn til alt som hun skal, jeg er ikke like flink for å si det slik. Så får vi se hva som skjer. Det at han på setet foran oss hoster og harker og ikke ser frisk ut hjelper ikke på optimismen men fjerner ikke håpet. 

Vi gleder oss til god mat fra frysern, en takk går til et par reinsdyr og en hjort som 

svever lykkelige rundt i de evige jaktmarkeder, til skogen i Hedemark som har gitt oss sopp og mye flotte bær, til havet som har gitt oss mye villaks og tunfisk og sist men ikke minst til vinbøndene i Frankrike som har tråkket druer og gitt oss fin vin å drikke. Vi har et solid lager av det meste.

Igjen tusen takk for følget denne gangen. Store klemmer og kramer fra Katarina og Hallstein. Håper dere alle er friske og holder dere friske og raske.

Og med disse takknemmelig ord, avsluttes dagens og reisens siste blogg.