Lofoten dag 62 og 63 Blogg 60
En sorgens og gledens dag var det i går. Magdalena, Leif og Katarina forlater skuta. Snufs. Og Tommy kommer om bord. Hurra ! Hvor i all verden blir det av syd vesten. Det skal være sydvestlige vinder og solgangsbris på denne kysten om sommeren og her er det bare nordavind og nordøstlig vind dag etter dag og uke etter uke. Urettferdig
og dårlig gjort, men slik er det og det hjelper jo ikke å skrike høyt, ringe til Yr eller gråte en skvett. Ser ut til at vi må vente helt til torsdag for å kunne sløre oppover og innover Oslofjorden så da blir det kryss da, men vi klarer jo det også og om
vi ser positivt på det blir det mange flere timer på sjøen. I skrivende stund (første delen av bloggne) ligger vi på Tromøya og ser båt trafikken fyke forbi. Så langt en armada av seilbåter med bare master som vil nordover. Brumlebassene går på utsiden for
da trenger de ikke å få dårlig samvittighet for 5 knops grensen. Begynner ferien å nærme seg slutten og folker haster hjem til det andre travle livet ?
Tommy og jeg kastet loss midt på dagen og krysset ut på havet og krysset og krysset og nøt livet, men det var så mye motstrøm at vi ikke kom noe særlig nærmere det målet vi ikke hadde. Vi viste jo ikke hvor
vi skulle ende opp, men det visste alle andre som suste forbi oss med motor. Men vi kom nå til slutt til Risør hvor det selvfølgelig var fullt av glade mennesker som fartet rundt og så på hverandre og hverandres båter og butikker og hva det nå ellers er å
se på i Risør. Vi fant ikke noen ledig båtplass så da måtte vi trekke ut trumfkortet, vår hemmelige havneplass i Risør, og fikk da en kremplass. Hvor plassen er, er jo hemmelig så det fortelles ikke. Æ da bæ da.
Etter en rolig natt med god søvn kastet vi loss igjen. Tommy lurte på hvor vi skulle og jeg kunne som vanlig ikke svare. Nordover så lenge vi synes det er hyggelig. Igjen kjørte alle motor mens vi hadde en flott
seilas på kryss oppover på Nord vesten. Herlig, herlig. Vi passerte Kragerø, men det var for tidlig stoppe, passerte Jomfruland men der er det ikke noen hyggelig havn om man ikke er spesielt barnekjær og er bestemor eller bestefar som vil gå å sanke sand på
solsmurte små kroppene for å ta det med seg i båten og slipe gulv og alt mulig annet med sanden. Det sto ikke så høyt på ønskelisten til Tommy og Skippern så vi vinket og smilte søtt og fortsatte. Kanskje Stavern?, men da fikk vi en fin seilbar vind igjen
etter en time med motor så da kunne vi jo ikke stoppe heller så vi fortsatte men det begynte å bli små beskjeder fra magene om at de kanskje fortjente å bli servert en bedre middag og når magene vil noe må man jo høre etter ellers er hevnen søt, (les luftig
og mindre hyggelig) og derfor fant vi ut at Tallakshavn var passende. Så her ligger vi nå på bøya til Norges Havseiler Klubb om jeg tør be. For å være medlem her må man ha krysset et par hav og ha masser av seilerfaring (og helst være over 80 år om man ser
på medlemslista). Flere av seilegjengen fra Capraia er medlemmer og vi er blant de aller yngste (he he).
Som kjent for de fleste er Tommy primært en motorbåt mann med stor motorbåt så spenningen var stor hos Skippern på hvordan dette skulle gå. Men Tommy seilte mye som liten gutt og det ble han fort igjen. Stort
smil, fokuserte øyne og bustete hår (det som er igjen) og styrte på kryssen med stor glede (og med bitte lite grann enkel coaching fra Skippern). «Pass på lusa på innsida og den på utsida, se, farten er for lav i forhold til vind vinkel og styrke, du må se
på vindinstrumentet, kjenn på kraften i seilet, er den for lav ligger du for høyt og er den for høy kan du ligge litt for lavt og er det mye sjø må du legge en liten faktor for det også. Juster på cunningham, slipp litt på løygangen, dra ut på outhall, fall
av litt, slipp litt på kicken men stram litt mere på skjøtet og gå litt høyere men ikke mist kursen og pass på han der for vi går for babords halser og han på styrbords halser, og nå må du snart slå (nei, ikke meg) for det er en grunne der». Alt er jo veldig
logisk og selvforklarende så det kan da ikke være så vanskelig. Tommy taklet det flott. I skrivende stund har vi inntatt er herlig herremåltid for store gutter. Hamburgere og pølser på grillen med noko attåt etter en liten GT med agurk som Tommy er spesialist på og Diana Krall på musikkanlegget
som spiller fra en gammel IPOD med masser av musikk som jeg har rappa av Arne for mange år siden. Litt gammeldags men det passer jo på svai med to ungdommelige gentlemen som fremdeles ikke svaier noe særlig. Men det ble bare en GT siden jeg syntes jeg burde
skrive en blogg og siden jeg skuffet med ikke å skrive en blogg i går. Unnskyld, unnskyld. Og med denne unnskyldningen samtidig som jeg bøyer med i støvet (lite støv her nå siden skuta er ren og ikke så veldig dypt slik at jeg kan komme opp igjen) avsluttes
denne bloggen. |