På tross av det tøffe været telte jeg ikke sauer i natt for å sovne, men jeg var nysgjerrig på om sauene fremdeles gikk og gresset like bak Capraia når jeg sto opp. Det gjorde de ikke. Ingen sauer å se. Enten hadde de blåst til himmels i den kraftige vinden ellers hadde de kommet dit på en annen måte ( jeg forutsetter da at sauer er snille mot hverandre slik at de ikke går nedenom og hjem for å si det på den måten).

Capraia tok en tårevåt farvel med sin nye Franske venninne og vi satte seil. Det ble en flott seilas sydover med vinden litt aktenfor tvers og deilige 5-8  knop. Vi seilte igjennom Karmsund. Det er ikke et spesielt romantisk og sjarmerende sund å seile igjennom med mye store farkoster som er bygget med andre ting for øyet enn utseende (altså ikke for øyet). Men det er et praktisk sund å seile igjennom.

Mye båttrafikk på havet i dag og alle oppførte seg pent. Vi har stort sett ikke sett noen seilbåter som har faktisk seilt før i dag. Dessverre gikk de i feil retning slik at vi ikke kunne konkurrere litt med de. Jeg tror egentlig at det er Katarina som vil konkurrere. Hun er bare ikke klar over det selv. Jeg er ikke så opptatt av konkurransen, men jeg synes det er så majestetisk og flott å se seilbåter med fulle seil på bidevind når vi seiler ifra de så jeg gjør det jeg kan for å få den nytelsen.  

Flere ganger har vi sett vindmøller på turen. Det er sikkert bra, effektivt og grønt og slikt, men vakkert er det ikke. Det forurenser antagelig ikke naturen med giftstoffer, men de er ganske dominerende og forurenser utsikten til den vakre naturen der de sakte surrer rundt som en haug med testosteron befengte vifter som aldri klarer å jobbe i team. Det liker vi HR folk lite. Alle surrer rundt i sin egen rytme uten tanke på noe annet enn seg selv. Kunne man ikke i det minste male bladene deres i litt hyggelige mønstre eller farger? Jeg er sikker på at det er mange kunstnere som kunne tenke seg å ta jobben med utsmykning så lenge rotoren sto stille mens det holdt på med malingen sin (ellers hadde vi nok sett mange flyvende kunstnere og så kunstneriske er nok ikke de fleste av kunstnerne). Noen musikere kunne så komponere litt hyggelig og luftig musikk (ikke tysk ompa nei) og så kunne ingeniørene sørge for at vindmøllene surret rundt i takt med den flotte musikken. Turistskipene og sightseeing båtene kunne så ta godt betalende turister til disse stedene og se det flotte skuet (og da hadde det sikkert blitt litt mindre av de på fisketorget i Bergen også). Ved festlige anledninger kunne de jo også kranses av litt fyrverkeri eller store stjerneskudd som henger på vingene. Det blir stjerneskudd det. Vingetippene snurrer faktisk med ca 120 km i timen har jeg hørt fra en spesialist på vindmøller.

I skrivende stund har vi kommet frem til vakre og sjarmerende Skudeneshavn (ikke så langt fra Stavanger) som Håkon og jeg besøkte på veien oppover. Det er et super flott sted og vi ligger helt lunt og stille selv om det blåser godt ut på. Siste stykket inn mot havnen fikk vi gammel sjø fra i natt midt i mot og det var turens største bølger. Tror ikke jeg overdriver når jeg sier 5 m høye og krappe bølger som bygget seg opp ved grunnene ved innseilingen. Snuta til Capraia forsvant langt under vannskorpa i hver bølge, ankeret foran skranglet og protesterte og vannet fosset over kajakker og dekk. Det var greit å få de vasket i og for seg, og ingen dramatikk eller økt puls av den grunn hos verken havfru Katarina eller skippern. Capraia synes bare det er hyggelig med litt berg og dalbane på havet siden det er litt vanskelig for henne å komme til Tusenfryd eller Liseberg (eller hva nå det heter i Sverige).

Det skal være en liten Jazz konsert på torget her i kveld som vi gleder oss til. Imidlertid har den lokale puben og restauranten som ligger med en flott uteservering rett på det samme torget bestemt seg for å holde stengt i kveld. Enten er eierne i slekt med de sauene som ble slaktet i går (dumme som osv) eller så har de ikke arvet et eneste forretningsorientert DNA. Men vi har jo litt Munkholm i båten (laget på fat om jeg tør be) så vi skal nok overleve.

Nå hører jeg de driver å stemmer instrumentene allerede. Håper det blir bryggedans slik at Katarina kan finne fram ballkjolen (en av mine store T-skjorter med litt reklame på) og jeg smokingen (den lette seildressen) slik at vi kan ta en svingende sving (vals passer vel ikke til jazz om jeg husker rett). Herlig, herlig.

Det kom nettopp en blå Grand Soleil og la seg utenpå oss så Capraia går fra en Fransk venninne til en Italiensk venninne og det bare fra frokost til middag. Men vi unner henne det etter alle Bavariar hun har måttet stå ut med. Naboen sa noen mindre hyggelige ord om Bavaria når han hadde lagt seg til uten noen oppmuntring fra meg (jeg lover – tror jeg) og vi gikk ikke akkurat i forsvar for Bavariane. «Dårlige fester til manntau støtter som ser fine ut men som slipper inn vann i skuta der du ikke ser det når de blir slitt» osv osv… Han var en erfaren seiler som skjønner hva som betyr noe, nemlig detaljer, detaljer, detaljer på en seilbåt.

Nå skinner solen ute og den må vi suge i oss så lenge det varer for å bygge opp litt D vitamin reserver. Nå har det blitt sundt å sole seg uten solkrem også (bare ikke for lenge) og vi fant ut at solkremen vi har om bord har en masse av stoffer med vanskelige navn jeg ikke klarer å stave, men som er giftige for kropp og sjel selv om den beskytter mot sola.  Det er jaggu vanskelig å leve. Sunt for noe men giftig for noe annet og så er det noe helt annet til neste år så da må man passe på å kaste det som var sunt i fjor og kjøpe det som er sunt i år og bruke det opp før det blir usunt til neste år. Og med dette kloke råd til alle dere 2 som har giddet å lese bloggen så langt, avsluttes bloggen for i dag.