Blogg 45 - Dag 16 - Omdirigert. Vi har nå snart vært 16 døgn på havet. Vi har ikke sett en eneste båt på over en uke. Middle of nowhere uttrykket kan trygt brukes her. Vi har begynt å glede oss til å komme i land. Kun 300 nautiske mil igjen, trodde vi. Vi skulle som tidligere nevnt til Hiva Oa, men i natt kom det en kontramelding. Vi må gå videre til Nuku Hiva (ja, vanskelige navn å huske). Det er en større øye (og finere) så det er greit, rent bortsett fra at det er 85 NM lengre enn vi hadde regnet med. No big deal. Det er kun en ekstra strekning lik Oslo - Risør og det er jo bare en pusle tur. Og nå i skrivende stund har vi spist opp ekstra distansen og har igjen 300 NM igjen. 

Når vi kommer til Nuku Hiva er tanken at vi er der en til to dager (i steden for 2 uker), sjekker inn i Franske Polynesia og så setter vi kursen videre til Papeete på Tahiti, ca 750 NM sydvest. Da blir de nok en uke på havet om vi ikke.....

Men det real bad news er at vi må hjem. Alle dører låses og vi får ikke lov til å være noe sted. Kastet ut av landet. Kastes ut av alle land. Slipper ikke inn noe sted. Kunne blitt på havet, men vi trenger diesel for å lage vann og litt mat i tillegg til fisken vi kunne fiske så vi gir opp. Hele World ARC flåten gir opp. Arrangøren har formelt sett stoppet hele seilasen. Arrangørens folk er sent hjem, en lokal agent er igjen for å hjelpe oss. Vi er fryktelig lei oss. Vi har sett og opplevd masse flott men det vi kanskje gledet oss mest til var å komme ut i Atollene i Fransk Polynesia. Det kan vi skyte en hvit pil etter. Det blir som å kline snørr på vinduet til is butikken og ikke for lov til å gå inn å smake.  Men ...

For å få et lite plaster på såret prøver vi nå på en opsjon hvor vi hopper av Sana i Nuku Hiva, bor noen dager på hotel der (Om det finnes noe hotell som er åpent) for å oppleve den øya, hvoretter vi flyr til Papeete (om vi finner noe fly) og hopper ombord i Sana igjen for å hjelpe til med å gjøre henne klar for et lengere opphold uten noen ombord. Skippern og fruen kommer tilbake til henne om et år og fortsetter ferden sammen med resten av WARC flåten. De vil da også seile tilbake til Nuku Hiva og Atollene. 

Å få billetter hjem var heller ikke A4. Vi har begrenset med Internett og ingen telefon (bortsett fra nød satelitt telefon) så vi aktiverte halve verden for å hjelpe oss med å finne en mulig reiserute. Mange fly er kansellert, mange land vil ikke ha transitt, endringer hver dag og vi er sent ute fordi vi har vært ute på havet. Men 

etter mye om og men og hard jobbing, billetter er kjøpt med hjelp fra Charlotte som jobber fra hjemmekontor i London. Om alt går som planlagt nå, lander vi i Oslo 5 april etter en reise på 46 timer. Papeete, New Zealand (får vi lov å ha transitt der mon tro), Doha (Qatar) og hjem til karantene og jakten på dopapir og alle andre dumme ting folk har tømt butikkene for. Ekstra surt med tanke på at det er ikke et eneste utbrudd her vi er og flyselskaper driver ikke akkurat med billigsalg for tiden for å si det slik. Og vi har ikke brukt opp solkremen en gang...

Ellers kan jeg rapportere at jeg sitter nå på nattevakt og kjører motor og mye seil for å rømme fra et kraftig tordenvær. Tor med hammern er sikkert forbanna fordi vi blir sent hjem. Det lyner i ett sett og lyn og master til seilbåter er litt for gode venner til at vi liker det. Det skjer ikke ofte, men slår lynet ned i båten er all elektronikk gone og gone forever (bortsett fra det vi måtte ha lagt i stekeovnen - fordi der er ting beskyttet - så der går det inn en IPAD og noen telefoner. Litt for langt å forklare hvorfor her i bloggen, men ovnen er en slik fin boks som beskytter mot bl.a. lyn - så nå vet dere det (Men ikke sett på varmen)).