SV: Lofoten dag 52 Blogg 50
I dag har jeg vært nervøs, skremt og vettskremt, men det kommer jeg tilbake til etter hvert i bloggen. Vi kastet loss fra den hyggelige Kjelstraumen med kurs for Bergen. Greit vær som etter hvert ble pent vær,
men lite vind og siden vi skulle gå Straumane som er smale sund mer eller mindre helt til Bergen ble det Jonas som fikk jobbe.
Jeg ble nervøs når vi midt i det smaleste sundet så en 135 fots motorbåt på vei mot oss. Vi hadde nesten 3 knops motstrøm. Det var knapt plass til oss begge og lite plass til å snu for Capraia og det å bakke
når man går i sterk motstrøm er ikke å anbefale for å si det slik. Dere som er seilere skjønner hva jeg mener og dere andre, det er farlig og skummelt for å si det kort. Gudskjelov skjønte skippern på 135 fotern situasjonen og stanset opp og lot meg komme
igjennom så det gikk fint. Jeg fikk brukt mine danseskolekunnskaper og bukket meget pent og dermed ikke bø opp til dans (han kunne da kanskje trodd at jeg var interessert i noe jeg ikke var interessert i), men takket for godt sjømannskap.
Godt sjømannskap hadde vi nemlig ikke sett så mye av tidligere på dagen hvor et par motorbåt førere, om mulig, var verre enn i går. Maks 5 knop fart, som for normale folk betyr ikke så store bølger gjaldt ikke
for de. Slalom mellom andre båter og størst mulig bølger var mottoet. Synd jeg ikke hadde med rifla med kikkertsikte slik at jeg kunne ha laget litt ekstra lufting til motoren(e) hans. Etter nærmere ettertanke er det kanskje greit at jeg ikke hadde den med.
Det hadde nok blitt dårlig med reinsdyrkjøtt i fryseren i år da. Skremt ble jeg når jeg så storbyen nærmet seg. Store cruise skip, helikopter i lufta, broer med biler som svirret frem og tilbake som mauer på en mauertue, båter ut og inn og frem og tilbake og sirener i bakgrunnen.
Vi har vent oss til et helt annet liv nå, med kanskje en til to båter pr dag og to kjerringer med grått hår og spaserstokker som sitter og strikker i en hage fulle av velstelte røde roser foran sitt hvitmalte hus og rødmalte sjøbod. Kontrasten ble skremmende.
Men vi tok oss sammen og kom oss vel inn til Bergen og fant en fin plass utenpå en vakker Swan 44, nesten like vakker som Capraia. Vi tok en tur i land og skulle, som seg hør og bør, på fisketorget og jeg ble
vettskremt. Så mye folk. Kø her og kø der og pass på telefon, lommebok, og rødt lys og ikke gå der for nå skal jeg ta et bilde. Gudskjelov at mange av folkene var fra Asia. De kan jeg i det minste se over (men ikke Katarina stakkars). Fisketorget var stapp
fullt av folk. Man blir ensom i et slikt folkehav. Vi snakket ikke med noen av de og alle overser hverandre.
Fisketorget svømmer over av flott og veldig dyr sjømat med prislapper i Euro !!! Er det mulig? På fisketorget i Bergen? Ingen torgkjerringer som snakket norsk og ingen fiskere heller. Kongekrabbe, som vi hadde
lyst på, kostet 800 kr pr kg. «Kom å kjøp», «sorry, come and buy». Vi rømte vekk fra torget og 100 meter unna fant vi en Rema 1000 som reklamerte med fersk sjømat. Der fikk vi kongekrabbe til 400 kr pr kg. Jeg fortalte at det kostet 800 på torget og ekspeditøren
smilte og sa at de fikk sine varer fra samme leverandør og samme varebil som de på torget og gudskjelov sa han det på pæra Bergens. Jeg trodde nesten alle Bergensere hadde flyttet fra byen. Ingen Bergensere handler på det gamle fisketorget lenger, kunne ekspeditøren
fortelle. 3 cruise skip lå til kai. Det betyr mellom 5 og 6000 mennesker. Det er nesten så man skulle tro at Bryggen i Bergen kunne synke, og det gjorde den sakte men sikkert. Vannet nærmet seg bryggekanten mer og mer
og vi var glade for at vi satt i båten. Sent på ettermiddagen tutet cruise skipene og alle Japanere, Kinesere og folk fra alle de andre rare landene stavret tilbake til sine respateks kabiner med sine nye gensere fra Dahle og troll fra Voss i sine plastposer
og med dyre kongekrabber som krabbet rundt i de store magene omkranset av de små T-skjortene med masse bokstaver på. Cruise skipene kastet loss med store fanfarer og sakte med sikkert så steg Bergen Brygge med en hel meter igjen og vannet kom lenger ned i
forhold til bryggekanten. Logikken holdt vann den, for en som ikke er ingeniør, inntil jeg snublet over tidevannstabellen min og fikk en alternativ tanke om hva vann nivået opp til, og ned fra bryggekanten kunne dreie seg om, men høyvann og lavvann høres så
mye mere kjedelig ut. Det ble tatt hundrevis av bilder på bryggekanten av mor, far, tante, onkel, kjæresten og barna med Capraia i bakgrunnen. De så på oss og vi så på de (mens vi roet nervene med en liten GT på trygg avstand) men
nå er det bare noen busslaster med turister igjen og nå sniker det seg fram en del folk fra smug, busker og kratt som snakker Bergensdialekt så nå føles det normalt ut. Kanskje vi tør å gå i land med søpla og snike oss til en halvliter også. Og med denne
positive vendingen avsluttes dagens blogg. |