28:07.504N 015:25.559W

Alkaida bilen:

Bilen er liten - omtrent den minste man kan få tak i, en knøttliten Hundai. Om bord sitter tre svære karer, alle er anspente, vil planen slå til? Eller blir det fiasko. I baksetet ligger åtte gasskontainere av ymse fabrikat. Våre venner setter seg i bevegelse og kommer seg ut på den travle motorveien ut av Las Palmas. Trafikken er voldsom, morgenrushet gir seg vist aldri her i hovedstaden på Kanariøyene. Kursen settes for flyplassen. Rett før flyplassen tar bilen av ved IKEA, den stanser på parkeringen, alle gassflaskene løftes ut bak noen parkerte biler. Nervøst kikker våre venner seg omkring, dekker skyndsomt flaskeberget med et pledd, puster lettet ut- ingen Guardia Civil politimann har sett noe. Bilen setter seg i bevegelse igjen, med kurs for DISA- byens gassfylleannnlegg.  Freidig stanser bilen foran hovedinngangen, flaskene presenteres, man ber om at de fylles----de er tomme, etter en lang båtsesong. Bilen kjører tilbake til IKEA parkeringen, ny sjafør og to nye flasker fyller opp kjærra. Atter en gang ankommer bilen DISA stasjonen, --flaskene leveres for fylling. Bilen returnerer til IKEA, bytter sjafør og fylles med to nye flasker. Slik pendler samme bil mellom IKEA og DISA til alle  åtte flasker er levert. Trodde du det var ALKAIDA som hadde skumle planer? Feil, skandinaviske langturseilere hadde utført sin snedige plan, i Spania er det ikke lov å ha mer en to gassflasker i bilen av gangen. Upraktisk å leie fire små Hundaier for å få levert gassflaskene sine til ftylling på den forgjettede gasstasjonen, derfor denne utspekulerte plan. Men akk----noen av flaskene var over ti år gamle, de ble nektet fylt. Så det endte med at bare to av de åtte kom hjem, fulle av gass. Så fant vi ut at de spanske CAMPING GAS flaskene lot seg fylle/bytte på bensinstasjonen rett over gata…….

Forberedelser til avreise i ARC regatta:

Vi ligger nå i Las Palmas  for å gjøre båten klar for overfarten til St. Lucia i Vestindien. Lisbeth har reist hjem, Jan er tilbake fra sin lille ”ferie”, Bjørn og Kjersti er tilbake i det kalde nord. Første post på programmet er å registrere oss på ARC kontoret. Vi får en trivelig mottagelse og overleveres en hel koffert med informasjon om den store begivenhet. T-skjorter med ARC logo og båtens navn på brystkassa og deltagerbevis med bilde åpner mange dører. Programmet starter med velkomstsamlinger og happy hour på Seilerbaren. Mange forventningsfulle seilere setter hverandre stevne, det er lett å få kontakt med deltagere fra mange land. Sveitsere, japanere, amerikanere, italienere og skandinaver skråler over ølglassene. Vi blir stadig kjent med nye mennesker, ved siden av oss ligger en fantastisk vakker seilbåt bygget i tre, ”Thalia” fra 1888,eid av Ivan Jefferis.Han er båtbygger fra Isle og Wight og bygger båter på helt tradisjonelt vis, ikke noe epoxi og  tull der. Han er åpenbart dyktig, båten er et smykke, en flytende katedral. Innredningen er stort sett orginal, håndtverksdetaljene er iøenfallende flotte. En liten ”Yanmar” motor, montert litt på skrå, så propellen kommer ut på den ene siden av skroget, bevarer den smekre akterstevnen. Bysse og andre moderne detaljer er flott integrert uten at båten mister sin museale kvalitet. Gaffelrigg og baugspryd har den også, og et vakkert dekk i oregon pine. Det blir spennende å se hvordan vi vil greie å seile mot denne perlen av en båt, den er bygget som lystbåt. Stevnen går loddrett ned i sjøen foran, skroget er utrolig velformet og smekkert mot akter, de hydrodynamiske linjene er nær perfekte. Heldigvis har de lagt igjen toppseilet hjemme…..Denne gangen er det hele fire tradisjonelle båter med i ARC racet. En Colin Archer i plast, bygget i Finland og eid av Hillary Kukk fra Estland, denne har seilt arken før og kan bli vrien å seile fra. En trebåt bygget i Risør i 1962 for den engelske ambassadør i Norge etter Vardø tegningen ligger også her med ARC flagg. Båten er noe lurvete, med gaffel på hovedmasta og bermudaseil på mesanen og mange snodige detaljer. Ser også ut til å være ganske tung, så vi frykter vel neppe denne, men man vet jo aldrig. Så er det  ”Thalia” da, som sannsynligvis går som et strykjern. Vi får i alle fall mange gode motstandere å bryne oss på….