27:48.92 N 15:45.81W

Reisebrev 6-10.Oktober 2007

En kulturreise på Gran Canaria - fra havn til havn på sydsiden

Oppholdet i Las Palmas ble på tre døgn, Halvard fikk et lite inntrykk av storbyens herligheter. Las Canteras stranden på nordvestsiden av byen, der lokalbefolkningen dyrket strandlivets gleder, Catalinaparken med sine flotte grøntanlegg og det flotte 5-stjernes hotellet, marinaen (Muelle Deportivo) som rommer nær tusen båter i alle størrelser. Den gamle bydelen med katedralen og det uungåelige Colombus sitt hus, får vente til neste besøk, vi kommer jo tilbake. Da vi seilte sørover langs strandpromenaden fikk vi se byen fra en litt uvant vinkel. Den gamle og fargerike bebyggelsen som klynger seg til åssidene bak katedralen danner en sterk kontrast til den nye bydelen lenger nord, der stål og betong hersker. Vi forlot Roland for denne gang, han skal møte sin sønn på Tenerife neste uke, vi ville utforske sydsiden av Gran Canaria. Litt nervøse, etter å ha fått fortalt dramatiske historier om de kraftige akselerasjonssonene langs øya, la vi i veg og hadde en feiende seilas nedover forbi flyplassen og det østre hjørnet av øya. Som ved et trylleslag skrudde noen av all vind, vi ble liggende å drive med slappe seil. Så fem minutter senere kom sønnavinden---motvind! Den var bare måtelig sterk, så Maspalomas fyret med sine svære sandhauger og flotte strender ble passert pr. motor. Første stopp var Pasito Blanco, en relativt ny og ukjent marina rett vest av fyret. Vi ble plassert i en bås der båten lå fint, mens vi brukte tiden til litt orientering. Rundt marinaen har man bygget opp en hel ”urbanisasjon”—med ferieleiligheter og villaer, men også mange fastboende holdt til der. Supermarked og badestrand, samt en svær golfbane ligger på de tilstøtende arealene. Etter å ha duppet kroppen i friskt havvann, snek vi oss over golfbanen i tussmørket. En sammenhengende strandpromenade på et par kilometer fører ned til Maspalomas fyret. Her ligger luksushotell og leilighetskompleks tett, omgitt av fantastiske tropiske hageanlegg. En hel gate med restauranter og kneiper avslutter stripa, vi endte på en irsk kneipe med live musikk, der en kar med det klingende navn Garry Lane underholdt. Musikken var glimrende ,han hadde et imponerende reportoar, publikum gav god tilbakemelding, dette svingte virkelig. Den tunge vei tilbake over golfbanens kortklipte gress ble vrien grunnet dårlig belysning og mange halvlitere, framme på ”vår” strand ble vi nødt til å bryte oss inn igjennom porten til marinaen. Tre sterke karer maktet så vidt å presse seg forbi portstålet, ingen mangel på stengsler og forbudt skilter her nei. En fransk seiler mente at de to viktigske glosene på spansk var ”Prohibido -FORBUDT ” og Euro— vi tror ham gjerne.

Neste etappe var over før vi var i gang, avstanden bort til Arguinegin var knapt en times kjøring. Vi gjorde en svingom inne i havna i denne norske høyborg, i Arguinegin finnes norsk baker, sjømannskirke, eiendomsmegler og masse mer. Om lag 6000 nordmenn bor i nærheten av denne lille byen, i nabobygda ligger den norske skolen og Bjørn Lyngs fantastiske ”timeshare” anlegg. Vi fikk plass på brygga i Amfi del Mar, havnefogd Antonio var velviljen selv, vi var hjertelig velkomne. Vi hadde lest i guide boka at det var praktisk talt umulig å få ligge i denne private marinaen, men jommen hadde de ikke plass til ”Tora”. Vi testet ut stedets kunstige sandstrand og spaserte deretter til Arguinegin og stakk innom ”kjærka”, der vi fikk en hjertlig velkomst. Neste etappe var Puerto Rico, om lag 30 minutters seilas vestover, også her hadde vi flaks og fikk en grei plass i marinaen. Vi hadde hørt at man kunne fylle norske gassflasker her, men ble skuffet. I stedet kjøpte vi en Camping Gaz beholder med regulator. I følge vår venn ved ”Paradise Yachting” var dette gassmerket man benytter i Caribia, så nå har vi det også. Ved brygga her lå en norsk seilbåt, med spansk registrering og navn. Om bord bodde fru Brantzeg fra Bærum, sammen med sin sønn. De hadde bodd her i to og et halvt år og trivdes utmerket i båten. De hadde vært i Caribia og var nå tilbake på Gran Canaria der sønnen gikk på den norske skolen. Hun hadde ingen dårlige erfaringer med ”akselerasjons soner” og mente det var uproblematisk å seile mellom øyene her, i sterk kontrast til en nordlending vi traff i Las Palmas, som hevdet at det var nær umulig. Så erfaringene er forskjellige! På kvelden endte vi atter opp i en Irsk bar der innehaveren og tre folkemusikere rigget til et utrolig show. Gubben hadde en nærmest uforståelig irsk dialekt og et humør som var i overkant for fire mann, musikerne var gode, stemningen ble magisk, ganske overraskende på et slikt sted. Turistgettoen Puerto Rico, med sine klokkeselgere og skrotbutikker kunne altså overaske med ekte irsk folkemusikk og genuin stemning! Relativt få turister foreløpig gjorde oppholdet her behagelig, det var god plass på ”beatchen” og avslappet atmosfære.

Neste etappe ble nokså kort den også, en times tur til Puerto Mogan, der vi ankret opp utenfor havna. Kun en båt til lå der fra før, så det var god plass på reden, men inne i havna var det nesten helt fullt. Den gamle bydelen i Puerto Mogan klynger seg opp langs fjellsiden, på toppen har man bygget et ”Mirador” –en utsiktsplattform, med fantastisk utsyn over byen og havna. Den nybygde marinaen (nå om lag 20 år gammel) er utført i tradisjonell spansk stil, med terrasser og flate tak, vegetasjonen har blitt overdådig og frodig, total inntrykket er absolutt tiltalende. Restaurantene ved sjøsiden i havna er elendige, her forer man turister, på baksiden av strandpromenaden derimot må man tilby skikkelig kost for å tiltrekke seg turister. På andre siden av gaten, i periferien av den opprinnelige bebyggelsen ligger noen få spisesteder der de lokale rår grunnen. Vi endte opp på en slik, fikk ypperlig føde og hadde en hyggelig prat med kelneren (en søt ung dame) som hadde vært i Norge ---Røros og Trondheim hadde tydelig gjort inntrykk! Utpå kvelden kom to eldre herrer og begynte å spille gitar. Senere dukket en argentiner opp også. Trioen spilte og sang tradisjonsmusikk som fikk det tiul å gå kaldt nedover ryggen på oss - dette var utøvere med en fantastisk teknikk og dyktighet. Senere på kvelden kom også bar eieren med, det lille publikum på kneipa ble helt ekstatiske, dette var storspill! Konserten varte i et par timer, da vi rodde tilbake til ”Tora” i månelyset begynte det å synke inn hva vi hadde opplevet, ekte spansk kultur. For Egil som selv trakterer gitaren var det ekstra moro å se deres latinske gitarteknikk.

Dagen etter ble ankeret hentet opp og kurs satt for Gomera, 60 nm mot vest.