27:46.884N 015:42.627W
Reisebrev 5- Velsignet seilas!

Fuerteventura ble passert på styrbord i løpet av en lang dag på ”jobben”---12 timer fra Los Lobos til Moro Jable i lett nordlig bris, selve øya fikk ikke så mange godord, Egil mente den så ut som en enorm sandhaug, vi andre trodde vi så koks. Ett hyggelig avbrekk var besøk av en stor flokk delfiner, 18 stykk svømte rundt og under båten i lutter glede. Denne flokken så ut til å være av en annen art enn dem vi tidligere har sett, disse var større og hadde litt mer blåfarger på kroppen. De lå foran baugen, gned seg på ryggen på waterstaget og hoppet og spratt- fantastiske dyr å beskue. Noen ganger kom de så nær at vi nesten kunne ta på dem! Framme i havna Moro Jable fortøyde vi først ved en brygge der det lå noen seilbåter fra før, men ble anvist en annen plass av en vakt. Det viste seg å bli en heller tvilsom affære, vi gikk på grunn rett før vi nådde fram til flytebrygga der vi skulle ligge. Roland var allerede fortøyd der og hjalp oss med å komme løs, etter mye bakking og motorbruk skled vi av grunna og fant oss en plass utenpå den svenske båten. Dagen etter så vi hva som var grunnen til problemene, havna var bare delvis mudret opp, svære moringer på 3-4 tusen kilo lå strødd i havnebassenget. Bare et under at vi ikke hadde gått på en slik i mørket, så vi repeterte en grunnregel fra gammelt av: Gå ikke inn i en ukjent havn i mørket! Havna her er kjent for sine overraskende sterke fallvinder, opp til 50 knops vind kommer susende ned fjellsidene og gjør havna til et frådende hav på svært kort tid- heldigvis unngikk vi disse denne gangen, og tuslet slukøret ut neste morgen. Overseilingen til Las Palmas på Gran Canaria ble en svært hyggelig charmøretappe - om lag 50 nautiske mil ble unnagjort for motor, etter at vinden gav seg totalt ut på kveldingen. Stjernehimmelen var fantastisk detaljert og flott, når man rettet kikkerten mot det blekhvite båndet som vi kaller Melkeveien skimtet man myriader av stjerner og planeter. Delfinbesøk i mørket fikk vi også, som selvlysende torpedoer lekte de rundt ”Tora” til allmenn begeistring for oss om bord. Morilden har blitt stadig sterkere nå, hekkbølga etter båten gløder som om den var av fosfor. Etter hvert kom storbyen Las Palmas tilsyne, flytrafikken inn mot øya var ganske hektisk. Nesten inne bak moloen ble vi nær pårent av en fiskebåt, men vi slapp med skrekken. Radar og navigator er godt å ha når man entrer en storbyhavn i mørket, selv losen (Jan) ble litt usikker mot de millioner av lys som overdøver navigasjonslys fra fyr og lykter. Vel i havn fikk vi plass på Pantalan 16, nøyaktig samme brygge som sist vi var her. Neste dag fikk vi orientert oss litt i Las Palmas, besøk på Las Canteras stranda og diverse bygater var et hyggelig gjensyn for losen og gav litt kjøtt og bein på hva ”holmen” har å tilby for Halvard. Oppholdet her ble tre døgn, klær skulle vaskes, båtutstyrstilbudet måtte sjekkes, dykkerflasker etterfylles osv. På bryggepier 10 lå det flere skandinaver, noen hadde ligget her i opptil et år. Nyttige erfaringer ble utvekslet, men alle var enige om at ARC regattaen var tvilsomme greier - grunnet denne ble de alle jaget ut når man nærmet seg November. Vi derimot ble ganske fornøyd med at vi var påmeldt. Samtlige ”veteraner” advarte mot de sterke vindene som kan opptre rundt øyene, de såkalte akelerasjonssonene- så vi var litt spente da vi satte seil med kurs for Mas Palomas (stedet med masse duer)- men hadde bare en frisk og god seilas helt til vi var godt sør av flyplassen. Nordavinden gjorde plutselig stopp, det ble nærmest vindstille for så å stabilisere seg på en flau bris fra sørvest - motvind! Så rundingen av ”Playan” ble pr. motor, vi fant en plass i Pacito Blanco marina, rett vest for fyret som markerer Gran Canarias sydligste punkt. Havna her var en rolig kontrast til Las Palmas, lite støy, ingen motorvei, nesten ingen turister og et hyggelig mannskap på marinaen. På kveldingen snek vi oss over golfbanen og bort til hotellpalassene på Mas Palomas og nøt turistmaskinens underholdningstilbud. Neste dag seilte vi en svært kort etappe bort til Arguineguin og Amfi Del Mar –eller ”Lyngsalpene”, der vi mot all formodning fikk plass ved brygga. Gøy å se dette timeshare paradiset, ikke verst at noen greier å selge samme leilighet 50 ganger! Halvard og Jan spaserte tilbake til Arguineguin langs strandpromenaden, besøkte Sjømanskirken og ble mottatt som hedersgjester der. De ville komme på ”skipsbesøk”, intervjue oss om reisen og gjerne skrive litt om oss i sitt lokale menighetsblad. Vi takket ja til dette og fikk dagen etter besøk av Arvid Bjørn Tollisen, som egentlig var friluftslivslærer ved ”Fredtun” folkehøyskole i Stavern. Han hadde seilt med losskøyta ”Fritjof” der hjemme og var svært begeistret over å se en Colin Archer i disse farvann. Så nå kan vi seile videre med Sjømanskirkens velsignelse. Når dette skrives ligger vi i Puerto Rico – neste mål er Gomera.