Tanker fra gårsdagen, 01.12.2016- Dag 12 Torsdag

Mari:

• Første desember I dag, men ikke mye julestemning her ombord (foruten pepperkakene til morgenkaffen, den har blitt obligatorisk)! Det har dog ikke vært strålende sol og syden-vibber, men varmt og deilig er det, og faktisk er vi glade for at det er litt skyer, for temperaturens skyld. Jeg tror vi er litt letta over at spinnakeren er parkert, og nå ser det ut til å bli gode vinder til å seile med hvite seil fremover også, så da tror jeg ikke savnet melder seg heller!
• I morgen runder vi halvveis og oppgaven min består p.t. av 3000 ord (av minimum 3500) så jeg er godt fornøyd med det! Forhåpentligvis får jeg skrevet ferdig det siste etter kveldsmat, så er det bare å gyve løs på pensum (jippi)! Selv om jeg tror jeg skal unne meg selv en skjønnlitterær pause :)
• Ferskt kjøtt og fisk, frukt og grønt er snart et avsluttet kapittel her om bord. Fisk håper vi selvsagt å fange mer av og fiskeforbudet er forlengst opphevet (vi har fått noen små bonitoer men ikke store nok til å mette fire sultne sjømenn og kvinner)! Dette går hardt utover menyen ombord som I dag har hatt en mer hermetisk vri. Til middag ble det servert noe jeg vil kalle Symfoni av hermetikk på en seng av quinoa. Til kvelds blir det "bockwurst" pølser (på glass) og søtpotetmos! Og før du der hjemme vender tilbake til rakfisk-, syltelabb- og julekake-gildet dere sikkert driver med nå om dagen skal jeg fortelle deg at det faktisk ikke smaker så verst med ting på boks og glass!

Andreas:

• Endelig desember og jul I sikte! Det er ikke så veldig mye som minner om advent her, men vi har da I hvert fall gjort et forsøk på å spille både bjelleklang og musevisa på ukulele. Espen synger og jeg spiller. Ikke alle grepene sitter helt som de skal riktig ennå, så mens jeg må bla opp en A7 eller hva det måtte være I bruksanvisningen blir Espen nødt til holde tonen. Noen ord blir derfor veldig lange, men det går bra for her settes ikke kulda inn og vi har god tid til å øve mer.
• Ellers har vi åpnet første luke I julekalenderen I dag og vi fikk… *trommevirvel*… spinnaker I fokken! Igjen. Det løste seg til slutt denne gangen også, men vi er enige om at klarer oss fint med de andre seilene til vi ankommer St Lucia. For en som ikke har seilt så mye før oppleves denne spinnakeren som seilenes Justin Bieber. Du hører mye om det enten du vil eller ikke og når det endelig skal opptre er det bare å krysse fingrene for at det leverer varene I mer enn 10 min før det stormer av scenen på mest mulig dramatisk vis. Det tar I tillegg enormt med plass, er totalt uforutsigbart og når alt kommer til alt vet jeg ikke om det er så fantastisk som alle skal ha det til, selv I de korte øyeblikkene det fungerer optimalt. Det lever I hvert fall ikke opp til hypen og vi har konkludert med at vi klarer oss fint uten.

Karoline:

I dag har jeg mista mye av motivasjonen. Det skjedde egentlig før uhellet vi hadde igjen I dag. Jeg tror ikke slike lange seileetapper er noe for meg. Frem til nå har det gått helt ok, men nå begynner jeg å bli rastløs på å komme frem. Jeg ble litt sjøsyk I går også, og har ikke lyst til å ta flere plaster da jeg vil bli kvitt dette, men vi får se hvor lenge jeg gidder det da…  Klarte å vrikke kneet mitt I spinnakerhelvetepisoden også, så nå greier jeg ikke å gå ordentlig heller…

I dag skulle jeg ha vakt fra kl 10-14. Det blåste 9-10 m/s og spinnakeren var oppe. Det synes jeg er alt for mye vind til å ha spinnaker oppe, så vi besluttet å ta den ned. Vi gjorde som vi har gjort de andre gangene, men da jeg skulle dra ned pølsa som liksom skal gå rett ned, fordi alt press I seilet skal være ute når det får le av storseilet gikk det ikke. Det var fult press I seilet, og besetningen foran ror og på tamper fikk ikke presset ut og vipps så begynte spinnakeren å surre seg rundt fokka, kutterfallet og det gule tauet til å dra ned strømpa. Det ble det samme helvete som I går bare enda verre, da vi en stund tenkte vi måtte begynne å skjære opp spinnakeren. Heldigvis etter mye frem og tilbake og blant annet en jibb fikk vi surra spinnakeren løs og dytta den ned I piggen. Tror den skal være hel, men der blir den liggende til vi kommer til St. Lucia. Ingen mer spinnaker på oss. Jeg har seilt spinnaker tre ganger før atlanteren, hvor en av de gikk til helvete. Nå har 2 av 5 runder gått til helvete her. Konklusjon: Vi trenger spinnakerkurs. Det er helt tydlig. Så nå blir det kun storseil, fokka og hardvinsfokka til St Lucia. Vi er fortsatt ikke halvveis til St. Lucia og mye kan skje. Vi må tenke smart og sikkert, og det er ikke om å gjøre å komme første mann frem.

En positiv ting ombord blant dette spinnakerhelvete er kollektivet Marlene. Det fungerer veldig bra. Vi bor jo tett på hveradnre her alle fire, men jeg synes vi takler det veldig bra. Hver dag etter middag har vi "runden" hvor alle kan fortelle det de har på hjertet positivt og negativt, forbedringer osv. Det gjør at alle tør å si I fra om det er noe, slik at man ikke holder inne ting. Noe jeg er veldig glad for er at både Andreas og Mari liker reglene vi har ombord og systemet vi har laget rundt mat, renhold osv. Jeg elsker jo regler og system, og det kan nok ofte bli litt mye av det gode, men da håper jeg de sier I fra :)

I dag har vi fått deilig quinoa middag og pølse og potetmos til kvelds av Mari. Pølsene var bratwurstpølser hermetisert på glass, og jeg som ikke er noe glad I pølser synes faktisk at disse var veldig gode! :) Mye bedre enn norske grillpølser!

Espen:

Etter at spinnakeren er permanent parkert har vi heller ikke hatt behov for den. Vi har gjennom kvelden og natten hatt stabilt god vind I riktig retning, har dermed gjort god framdrift på fin slør 120 gr relativ vinkel også på nattestid, som har vært en utfordring de siste par dagene.

De to hendelsene med spinnakeren har nok også representert de to siste dråpene I glasset som får det til å renne over. Turen går veldig bra med båt og mannskap, så og si alt fungerer tilsynelatende som det skal, skiftordninger fungerer svært bra, alle får mye hvile og har overskudd på dagtid, vi spiser vanvittig mye bra mat (alle er supergode kokker!), men oppi det hele har jeg og Karoline vært for dårlige til å ta vare på oss som kjærester. Som generelt for mannfolk har jeg vært for opptatt med alt annet til å oppdage dette på et tidligere tidspunkt, så når glasset renner over er det ikke noe tvil om hva som må gjøres. I vårt "vanlige liv", så vanlig som det blir å være på langtur I tilknytning til land og med korte seilaser en gang I blant, har vi mye tid på morgenene og kveldene til å prate sammen og kose oss og ha litt synkroniserende kvalitetstid. Nå underveis I ukesvis, hvor vi går skiftrotasjon og relativt forskjøvet I alt vi driver med har disse aspektene totalt forsvunnet, og vi har ikke etablert nye rutiner for hvordan vi skal kunne ivareta parforholdet. Det tar vi tak I nå, og jeg håper og tror at vi også fra dette skal komme oss enda mer styrket ut av det. Det er som Liv Marie og Lars sa til oss I Las Palmas før vi reiste, at vi gjennom en slik tur som dette vokser 20-30 år I parforholdet på svært kort tid.

I morgen tidlig passerer vi halvveis, og det skal feires med ny kake! Herfra er det bare nedoverbakke, og gir en ny motivasjonsboost. Det hjelper også at vi innhenter fler og fler båter fra dag til dag:) Ellers har været I dag vært preget av lavt og tungt skydekke, svært lummert og det er tydelig at det været som er meldt til helgen gradvis bygger seg opp. Vi bruker morgendagen til å forberede skute og seil til litt røffe forhold.