Tanker fra gårsdagen, 11.12.2016- Dag 22 Søndag

Espen:

Da har vi hatt nok en herlig dag ute på Atlanteren. Men til forskjell fra alle andre dager hvor vi bare har hatt strålende sol, har vi hatt litt mer bygeaktivitet. De vanlige rutinene er fulgt, men Karoline er veldig dårlig etter urineisinfeksjonen sin, og har nå begynt på antibiotika. Jeg tror det var lurt at mamma sendte en liten mail om at hun burde starte på den. Hun er tatt av nattevakten, og vi tre andre fordeler timene mellom oss. Så vi går nå inn I den siste natten med endeløs motivasjon, mannskapet er drillet på bruk av radar og briefet om hvilke "farer" som lurer. Det begynner å bli svært sannsynlig å treffe på mange flere seilbåter uten AIS nå som vi nærmer oss traktens innløp mellom St. Lucia og Martinique. Fullmånen står høyt på himmelen rett I baugen, og lyser opp for oss hele veien inn til St. Lucia. Et spektakulært skue på denne siste natten.

Det er ikke mye vi har fått tid til å studere sekstanten og tilhørende himmellegemer, men en ting har jeg lært; nå kan jeg nemlig lese hva klokka er rett ut av stjernehimmelen! Og det med relativt bra presisjon innenfor +/- 15min.  Karlsvogna roterer nemlig rundt Polarstjernen som timeviseren I en klokke, selv om den gjør dette motsatt vei, altså mot klokka. Med et par regler vet man alltid hva klokka er I lokal tid! :):)

Karoline:

I dag har det vel egentilig vært en ganske kjipt dag for meg. Urinveisinfeksjonen er ikke gått over og jeg har I dag begynt å gå på antibiotika. Håper den fungerer snart, for nå har jeg vondt! Og vondt I magen har jeg også fått, oppblåst og hard mage, så jeg har ikke hatt matlyst I dag I det hele tatt. Jeg fikk til å lage noe risotto greie til lunsj som mother, men det var vel det jeg fikk til. Jeg har sovet mye hele dagen og er tatt av nattevakt og skal dermed sove hele natta. Nå er vi snart fremme, men hadde jo håpa at jeg ikke følte meg så ræv siste døgnet på denne turen…. De andre er veldig glade og motivasjonen deres er på topp, så det er jo bra :)  

Mari:

Idag fikk jeg et skikkelig moment. Stod på vakt 10-14, det blåste hatter og høy og vi dundra av gårde I 8 knop (10-11 I nedoverbakkene). En liten byge kom også over oss og vinden var oppe I 16 m/s. Jeg følte jeg hadde kontroll og fikk bekreftet av skipperen at så lenge jeg greide å styre var det ikke nødvendig å reve/rulle inn mer. Med favorittmusikken på ørene blir det hele helt perfekt! Så lenge regn og ruskevær ikke varer altfor lenge synes jeg det er gøy med litt action. Så går man riggsjekk når det har gitt seg for å se over alle skjøter, splinter og stag. Vi fikk en byge til midt I iKnow spillingen, men denne spill-gjengen lar seg ikke vippe av pinnen av hva som helst, for med en gang skuren hadde gitt seg var det rett opp I søkkvåt cockpit for å fortsette spillet. Det hadde vel egentlig ikke sluttet å regne helt heller. Mer action på nattevakt! Da jeg tok over for Andreas er det nok en gang rimelig friskt, så jeg setter sjøbein bak rattet, to hender på pidestallen og skuer ut I natten, med en vegg av hav foran baugen og tilsvarende bak. Etterhvert roer det seg noe, rundt 12 m/s og jeg setter på musikk og mimer med for "full hals". Det ble til og med noen dansebevegelser! Finner ut at flyvefisken har valgt meg ut som blink, og blir truffet både en og to ganger. De lander dog som oftes på dekk, og rekker jeg ikke frem til dem blir det deres død, så noen smart lek fra deres side vil jeg ikke kalle det. En svart vegg på styrbord side kommer nærmere og nærmere og plutselig blåser det 16-17 m/s, til og med 18,8 m/s så jeg! Da blåser det altså! Vi seiler kun med et rev i storseilet, så det går fint, selv om vi kanskje skulle hatt et rev til .Går av vakt nå kl 01, natt til mandag, med 60 nm igjen til St.Lucia. Skal på vakt igjen kl 07, akkurat da dagen gryr og vi forhåpentligvis kan rope land I sikte!!!!!

Det er helt vannvittig å tenke på at jeg nå har seilt nesten 3200 nm I ett strekk! Dette er en tur jeg kommer til å huske for alltid, og jeg er innmari glad for at jeg fikk bli med Espen og Karoline. Tanken om å seile over Atlanterhavet har sittet I meg siden jeg var 14-15 år, og hadde ikke muligheten kommet nå hadde det enten aldri blitt noen tur, eller så hadde jeg søkt om å være crew på en ukjent båt en eller annen gang. Å få seile over I båten som har vært "sommerhytta" I nesten hele oppveksten, sammen med familie har vært helt vidunderlig!

Andreas: