15:57.23s

168:11.45e

 

Det er ikke helt mulig å beskrive – lydene, luktene, bevegelsen og ikke minst synsinntrykket.

En levende vulkan som spyr ut glødende lava og røyk – midt på natten som en lysende fakkel – bållukt i vannkanten og lukten stekt fisk – bølgene som freser i den brune (vanligvis helt sorte) lavasanden, svellet som løfter båten rytmisk, men som plutselig slipper den så det er vanskelig å treffe tastaturet, flygemaurene som inntar skjermen – det eneste tilgjengelige lyspunktet hvor de ikke stekes i hjel hvis de nærmer seg.

Vi er på 16 grader syd - Pentecost Island i Vanuatu – øya som er verdenskjent for sine manndomsritualer hvor unge menn kaster seg ut fra opp til 30 m høye trestillaser med bare lianer rundt føttene.

I morgen skal 9 stk igjen risikere livet for at  vi som turister skal oppleve dette som var en kult, men nå i tillegg har blitt småskala storindustri i dette øyriket. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette, men lar meg jo fasinere av risktakingen og kan kjenne meg litt hjemme i disse ungdommene – vi får håpe det ikke er farligere enn strikkhopping på Hellerudsletta der hjemme…

 

Dette er en litt «utenforenselvopplevelse». Ligger i cockpit med en Pc som endelig funker – og skriver. Det er stupmørkt, men samtidig kan jeg kjenne lukten av bålrøyk og stekt fisk fra land. På stranda og i jungelen rundt ser jeg  minst seks bål som flammer opp. Kanskje kommer fiskelukten fra en av de to franske båtene som ligger her og som har vært i området siden de forlot Europa for 12 år siden – de kommer ikke fra «våre tre båter» - vi tre samseilere har allerede  spist en bedre biff og pølsemiddag om bord i Stormvogel. I løpet av kvelden natten vil vi få besøk av en utriggerkano – vi har bestilt 3 kg hummer – og han vil levere iløpet av natten. Pris kr 63 pr kg…

Litt bevegelse i båten  gjør det vanskelig å skrive – og flygemaur gjør at Elisabeth har skalket alle luker og holder seg under dekk.

Det som gjør dette til en utenforenselvopplvelse er ikke bare følelsen av  varme tropenetter – bølger som freser på stranda, palmer som vaier og lysende bål fra landsbyen innenfor. I det jeg løfter blikket ser jeg de 12 nm over til Ambryn hvor vi kastet loss i dag tidlig – og følger jeg fjellene ser jeg et rødoransj sky stige opp mot himmelen – det er lyset fra den levende vulkanen som hele tiden lyser opp himmelen i sør. Det er trolskt og nesten uvirkelig. I går kveld var vi i en liten fjellandsby  med 170 innbyggere. 15 stk danset romdance for oss i en liten time – på mange måter uforståelig, men magisk og imponerende på samme tid. Påkledningen var tradisjonell og minimal – stort sett bare et belte og et penisfutteral. Per fikk kjøpt beltet og fikk et bananblad med på kjøpet….

De landsbyene vi har besøkt på Vanuatu har vært temmelig basic – dvs stråhytter m jordgolv etc. Det er utrolig frodig i regnskogen og hver familie har sin egen hage hvor de dyrker grønnsaker og frukt. I tillegg fisker de ut fra sine små utriggerkanoer og i de fleste landsbyer har vi registrert minst en glassfiberbåt «made in Vanuatu» med påhenger (noen er gaver fra EU). Bensin har de imidlertid sjelden og i går bidro vi sammen med Northern star med 9 liter.

På vår utflukt i Ranon på øya Ambryn traff vi noen innfødte med hvert sitt levende villsvin bundet etter føttene på to bambusstokker. Vi så for oss et lekkert svinemåltid etter mye ris og fisk og hos den stedelige bungaloweier Freddy  som vi visste ventet 13 gjester denne dagen, bestilte vi middag kl 1900 og  lurte på om han kunne servere gris. No problem – og avtalen var inngått – 800 vatu pr person er ca 50 kr for oss – og da skulle vi få grønnsaker laplap og ris som  tilbehør. Vi så for oss svin pakket inn i bananblader og kokt i jordovn… det ble ikke slik, og for å gjøre en lang historie kortere ….så var vi alle enige om at den beste maten lager vi selv… dog er det en opplevelse å spise på kjøkkenet med hele familien på fem – og som dessert fikk vi  kjøpt noen flotte utskjærte steinfigurer.

Kikker opp fra PC mot Ambryn i syd. Det ser i natten ut som om to store skogbranner raser på øya – det lyser kraftig fra to kratere så vidt  jeg kan bedømme. Har nok lest rutebeskrivelsen litt dårlig, trodde det bare var en levende vulkan på Ambryn, men det MÅ være to (må sjekke nærmere i morgen)

Idet vi ankret opp, roper Elisabeth «stor hai på babord side» - jeg løper opp og ser bare ringene i vannet 10 m fra båten. Samtidig hører jeg på radioen: «Oda, ser dere Manta’en rett ved siden av dere?»  Kort etter hører vi fra Southern Star som er i ferd med å ankre 80 m bortenfor oss at de har besøk av en stor Dungeons – sjøku. Vi vet at de er her – at de holdt til på Epi Island hvor vi ankret, men aldri så dem – det hadde vært topp å treffe dem her.

Dessverre sier guideboken om denne ankringen at det er farlig hai her og at de innfødte aldri bader. Vi, dvs særlig kaptein, er ikke så veldig redd for hai etter å ha dykket med de mange ganger, men hvis de innfødte ikke bader – så bør nok ikke vi heller. På den annen side har vi hørt at hai aldri angriper nedenfra, men at den viser seg på overflaten før den går til angrep.  (Da har man jo tross alt litt tid, hvis man kan løpe på vannet som Donald)

Det var veldig varmt – veldig klart i vannet – og vi måtte vite om ankeret satt ok. Per ba om dykkermaske og at Elisabeth kom på dekk for å følge litt med. Vi hadde 50m kjetting ute og det var pålandsvind. Per svømte det han var kar for utover (uten svømmeføtter) for å komme fram til ankeret som lå på 12 meter.  Elisabeth hadde nok noen andre bilder i hodet enn Per – så hun jobbet febrilsk med å heise ned jolla som hang langs skutesida i tilfelle makkeren trengte hjelp…  No shark seen  - og senere kunne minst to uavhengige innfødte bekrefte at hai ikke var noe problem her. Det var for øvrig en av disse som hadde en sønn på 10 år som drev med «landdiving» (hoppe fra 30 m tårn med lianer rundt føttene) så muligens hans risikovurderinger avviker noe fra normalen.