Dagene er korte i tropene, men kveldene og nettene desto lengre... ihvertfall føles det slik - og det gir tid til å tenke og å sanse

Snart er det 17 mai - vi kjenner lukta av varm dampende jord i husveggen - avblomstrede påskeliljer og blåveis, samtidig ser vi bjørkas eselører vider seg ut og blir skikkelig løv. Plenen er grønn, men høstbladene ligger fortsatt og råtner ved trestammene. Tulipanene strekker seg oppover og skuddene på syrinbuskene sitter som de skal. Det er på tide å sette tomatplanter i drivhuset - kanskje prøve et abborgarn - det er allerede for seint å prøve storørreten i Frognøysundet.

Russen har rørt på seg en stund - snart er dagen. Barnebarn har fått nye klær - eller de går i bunaden fra i fjor. Noen av de har allerede badet - i kaldt Vestfoldvann. Venner forbereder seg på årets pinsetur til Hui - Verdens ende - Roppetadholmen eller Ildverket og den Blå lagune på Hvasser.

Eia var vi der...

 

Det er 1400 nm til Equador - Like langt til California og 4700 til New Zealand - men det er i direkte luftlinje - der kan man ikke seile. Mellom der og oss er det bare hav og hav og hav og noen øyer - de fleste uten at det bor mennesker på dem.

Jeg synes jeg hører - "dere har bedt om det sjølv" - ja det har vi - og angrer ikke på det - likevel er det lov å drømme og å minnes - lyder - lukter - klemmer... Likevel er det lov å savne - og glede seg til neste gang vi møtes - familie - barn - barnebarn - venner - kjente trakter.

 

Likevel går dagene fort - idag har vi seilt i 7 døgn - dag som natt - og det er en fryd å se hvordan skuta tar bølgene - hvordan den pløyer seg vei gjennom vannet med spente seil - bare for vind. Det er deilig å kjenne at vi mestrer det - at ting funker som det skal - og at alt det vi har forberedt og planlagt gjennom de siste 3-4 årene nå gjennomføres.

 

Det er også rart å se hvordan vi utvikler oss under veis - og hvordan mestringskurven stadig stiger. I dag lærte Elisabeth meg hvordan vi skulle trimme seil på en mer avansert måte enn jeg hadde lært meg. Hun etterlyste plutselig et barberhal og lurte på om jeg ikke kunne lage det av to blokker slik at vi fikk forseilet mer ut i borde. Hææh svarte jeg - og måtte fordype meg i seilitteraturen... Før var hun fornøyd når vi gjorde 6 knop - nå holder det knapt med 7!

Over oss ligger månen - det samme gjør Orion, mens Karlsvogna står på hodet. Det gjør ikke admiralen - hun ligger og sover før hun går på vakt kl 0000 eller litt seinere. Det er forøvrig godt å kunne ligge på madrassen - og ikke stå på hodet oppetter veggene slik det var for noen døgn siden - Karsvogna får ta seg av det.

I mellomtiden sier vi god natt og ønsker dere alle en flott vår - en flott 17. mai og på gjensyn og på gjenhør. Epost til sy-oda {CHANGE TO AT} mailasail {DOT} com (NBNB Uten vedlegg) imøteses med glede!