Vi forlot Salt Whistle bay i 0900-tiden for å finn nett. Thomas har begynt skolen ombord, og er avhengig av internett innimellom. Ute på Tobago Cays var det fri sikt helt ned til Union, og vi kunne velge mellom 2 nett som fungerte. På Myreau så vi ingen av nettene vi tidligere hadde brukt fordi det ligger et relativt høyt fjell mellom båten og Union Island der nettene er. Vi planla å prøve Palm Island. Avstanden derfra og inn til Union er bare et steinkast, så det burde ikke være noe problem for wi-fi antennen vår.  Det hadde blåst opp, så det var litt friske forhold, og vinden var nesten rett i mot. Vi motret derfor den halve timen turen skulle ta. Vi nærmet oss sundet mellom Union og Palm, et fryktet området med mye rev hvor bla. FREDAG med Marian og Peter gikk på for mange år siden. Her totalhavarerer ca. 6 seilbåter i året iflg. Peter Rørens; Kakkerlakkenenes død. Med det friskt i minnet, stoppet plutselig motoren...nesten. Den gikk så vidt på lavt turtall, men når jeg gasset på stanset den helt. Skitt, tom for diesel ??? Nei, vi hadde nettop fylt på 40 liter fra kannene på dekk. Var det noe i propellen ?? Nei, motoren gikk ikke på tomgang heller. Ok, opp med genuaen i full fart, og blodkryss inn mot stranden på Palm Island. Jeg siktet mellom to båter som lå i bøyer, og like før vi seilte opp på stranda slapp vi ankeret og rullet inn seilet. Båten skled rolig akterover, og ankeret bet seg fast i sanda. PUHHH, det gikk bra. På med arrbeisklæer og ned i maskinen. Min første mistanke viste seg å stemme. Den helv......... stengeventilen til dieselen var dønn tett igjen. Noe mørkt seigt grøtete guffe hadde tettet hele saken. Enten har jeg vært så lavt på dieselnivå at jeg har sugd opp noe bunnslam, eller så har dieseldyr utviklet seg i ventilen. Vi lå jo en del dager stille på Tobago Cays. Jeg bruker diverse additiver nettopp for å slippe dette. Så mye var det verdt.

 

Etter å ha renset opp og skrudd sammen ventilen fant vi vel ut at det var noe i overkant svellete der ute, og satte kursen inn til Clifton på Union Island, en tur på snaue 10-15 min. Vel inne ble vi bondefanget til å bruke bøye med den forklaringen at det var dårlig holdebunn her. Bare tøys. Når jeg senere dykket ned for å sjekke fant jeg fin passe porøs sandbunn. Jeg stoler mer på mitt eget anker enn disse bøyene...men, men. Vi passet samtidig på å fylle Karibiens dyreste diesel, fra kanner kjørt ut til oss med småbåt. Jeg fikk ikke pris/kvantum til å stemme, og boat-boy'en fikk et forklaringsproblem når han skulle fortelle meg at en gallon her ikke var hverken det samme som imperial eller US Gallon. Lurt igjen...

 

Åsså varre bunnstoff da !

 

Jeg la på nytt lag med VC17 i Puerto Mogan 3 uker før avreise. Her nede er det som gjødsel å regne for sjøgress. Det  gror og gror, og jeg børster og børster. Lite ruer, men altså langt grønt gress. Kanskje jeg burde ha bitt i det sure eplet og gått over til selvpolerende (men det går vel ikke oppå VC17??)?  Skal spørre hva boat-boy'ene bruker. De har null&niks groe under båtene sine. Sikkert ikke noe helsefremmende stoff antakeligvis.

 

Her på Union ligger vi innenfor revet. Helt stille, men med en del vind, og det er bare deilig. I kveld skal vi inn å spise i byen, men guideboka advarer mot å være der inne etter mørkets frembrudd......men den boka sa jo også at det var en lang og slitsom tur opp på toppen av Myreau da !

 

Åja, Palm Island. Det er jo den øya som John Caldwell (tøff seilas, eller var det slitsom seilas?) leide og bygde opp med et luksus-resort. Nå er det hele overtatt av et stort amerikansk resort-kjede selskap. Øya er som klippet ut av en brosjyre for...........ja, dere har hørt den før ?

 

Ut fra Escape.