Med Ole Paus syngede "Ja, vi elsker", steg de første konturene av vårt elskede land langsomt frem for våre netthinner. En gripende følelse etter 11 måneder forvist i utlendighet. Vi falt hverandre om halsen og gråt av glede.  

 

Turen over Nordsjøen startet forørig med vindstille:

 

 

Men siden Anders hadde vært på konfirmasjonsleir like før sin ankomst, hadde han opparbeidet nye kontakter av en annen verden.

Hans lykksalige uttrykk skyldes god, himmelsk kontakt her han ber for mer vind (og det fikk han).

 

 

Tonje var var opptatt av å lære, og hun dokumenterte det meste med sitt kamera:

 

Vel fremme i Bergen (bildet under), skjønte vi at vi var i Norge. På joggetur opp til Fløyen møtte vi flere andre morgenfugler. I vår utlendighet lærte vi at man på slike turer nikket man høflig til hverandre og sa "Morning", eller "How are you" mens man smilte. Da vi forsøkte dette i dag morges fikk vi kun et grynt til svar. De andre var tause og stirret ut i luften. Da ble vi glade,  for først da gikk det opp for oss at vi virkelig var hjemme!