28:40.30N 17:46.31W

Reisebrev 7- De ytre øyene, La Gomera, El Hierro og La Palma


Overfarten fra Gran Canaria til Gomera ble justert med en natt i Las Galletas, en liten ”spansk” by på sørøstspissen av Tenerife. På turen over fjorden mellom de to største øyene så Egil halen på en svær hval, vi andre ble skuffet, den kom ikke opp igjen mens vi så på. I losboka var det beskrevet en liten molohavn, men vi fant en ny fin flytebrygge, og ble hjertlig mottatt av havnevakten. Etter å ha fått anvist plass var det springmars opp i byen for Halvard, kopier av skipets papirer måtte skaffes. Supermarkedet oppe i byen stengte om 15 minutter, der fikk han kopiert papirhaugen, vår mann med Securitas dress, kølle og håndjern ble fornøyd. Skipperen blei passe stressa, originalen av eierbeviset fra Skipskontrollen ble nesten gjenglemt under lokket i kopimaskinen. Man er glad i papirer og stempler her nede, så det gjelder å ha et passende lager offisielt utseende papirer klar. Byen viste seg å være en hyggelig overraskelse, ingen turister, bare ”innfødte” og et yrende folkeliv på strandpromenaden. Når vi senere skulle inn i marinaen ble vi strengt nektet adgang av en gammel havnevakt; kun fiskere hadde adgang her! Vi fikk etter hvert overbevist gammer’n om at vi faktisk hørte hjemme i en norsk båt der inne. Ikke helt enkelt på stotrende spansk, ”Soy marinero, una barco de vela norwuega ……” Neste etappe ut til Gomera ble frisk, vi fikk merke hva et akselerasjonsfelt er for noe, på slutten inn mot San Sebastian lå vi flate i kvass motvind. Vel inne fikk vi plass i en hyggelig marina der vi var eneste norske båt. De fleste båtene i havna lå henlagt og var folketomme, tydelig at dette er en populær havn å legge båten mens man selv reiser hjem. Tyske Andy var selvutnevnt altmulig (vakt) mann. Han var også megler, det lå en Canadisk registrert 44 foter til salgs her, Jan ble straks interessert, neste dag var vi på visning om bord. Eieren hadde gått lei seilerlivet og var reist til Nepal. Motoren startet på første slag, båten var svært romslig og virket helt grei, så nå ligger bud inne, vi får se hvordan det går….

Vi leide bil og kjørte Gomera rundt, denne øya skiller seg markant fra de andre Kanariøyene. Nesten permanent ligger en enorm sky rundt toppen av øya, denne fører store mengder ferskvann ned til skogen på toppen. En gammel blandingsskog trives godt i det fuktige klimaet her og generer en strøm av vann som ledes ned mot kysten i vannrenner, slik at landbruk og vindyrking blir mulig langs øyas skråninger. Gomeras bygder er frodige små landbrukssamfunn, men også turismen har gitt økonomisk framgang og velstand. Artsmangfoldet er slående, rene urskogslignende områder trives på toppen av øya. Vi satte kursen mot sørvest, Valle Gran Rey er kanskje den fineste av dalene her. Storkongens dal er frodig, de terrasserte jordlappene er fortsatt dyrket, nederst i dalen ligger en liten hotellansamling og en fin sort badestrand. Lavasand er litt uvandt, men vannet var herlig. På denne siden hadde man nylig fullført et mektig moloanlegg, så nå er det fullt mulig å ligge her med seilbåt. Puerto de Vueltas som det heter her er absolutt mulig å besøke. Turen over fjellet tilbake til San Sebastian er luftig, bratte stup på mange hundre meter og spisse tinder får det til å kile i magen. Vi hadde strålende sol og klarvær også på toppen, en relativt sjelden foreteelse. Vinden økte på utover dagen, på ettermiddagen var den oppe i nærmere 17-18 m/s ved Kristus statuen som skuer over byen. Vi ble nesten blåst av banen, ved enkelte værtyper blir akselerasjonsvinden heftig!

Neste mål ble El Hierro, rett sørover. Etter å ha konsultert www.weatheronline.co.uk ,vårt foretrukne værmeldingssted, fant vi ut at seilas sørover og et par dagers stille, ville gjøre det mulig å besøke alle øyene. Metrologene hadde ikke helt rett, det ble motorseilas, men vi fikk besøk av hele 18 delfiner som spratt som raketter opp av sjøen. En hel flokk lå foran baugen og klødde seg på ryggen på waterstaget, denne gjengen var svært livlige og energirike. Vi observerte også en hel flokk grindehval, men disse holdt lenger avstand til ”Tora”. Vårt mål for dagen var Punta Restinga, den sydligste havna på Hierro. For Egil var det hyggelig å komme tilbake hit, forrige gang han var her var omstendighetene noe annerledes….Også her hadde det skjedd ting på tre år, en fin flytebrygge var montert bak moloen. Vi fikk plass der, ingen strøm, intet vann, og ingen havneleie….men svært hyggelige lokale folk. Byen er liten, men i tydelig utvikling, det bygges hoteller og hus over en lav sko, vi møtte en familie som snakket svensk. Mor og far hadde reist til Sverige i femtiåra og kunne godt svensk, tretti år i Scandinavia var nå avløst av tilbakeflytting til fødebyen. Sønnen og hans svenske kjæreste var på besøk for å se foreldrenes fødeby. Da vi spurte hvorfor han flyttet var svaret: vi var sultne og fattige, så lo han godt. Mannen var en vandrende humørspreder. Vi fikk se bilder fra tidligere tider, det så svært enkelt og fattigslig ut. Stedet er i dag et populært dykkersted, revet utenfor byen er svært rikt på fisk og undervannsliv, ikke mindre en 12 dykkkerfirmaer tilbød sine turer. Også fiskerne kom inn i havna med svære fisk av makrellstørje typen. Naturen rundt odden her var tydelig merket av vulkansk aktivitet som tydelig var av ny dato. Lavastrømmen fra vulkankrateret var stivnet, men fortsatt ikke kolonialisert av planter og vekster. Steinsorten liknet Leca, den sorte fargen og de trolske formene var fascinerende. Første kvelden vi var her nede kom redningsskøyta inn med en Minitransat deltager på slep. Riggen var havarert, senere fikk vi se hva som hadde skjedd, festebeslaget for salingshornet hadde brukket av. Om lag 80 båter deltar i dette racet fra La Rochelle i Frankerike til Madeira, og så videre til La Bahia i Brasil. Om lag 10 båter har måttet gi opp så langt. Vi traff en til på La Palma, han hadde brukket masta og roret, med så små og lette båter er marginene små….

Neste etappe ble turen opp langs Hierro til hovedhavna; Puerto de la Estaca. Vi tittet så vidt inn i havna og fikk se at de også her hadde fullført et flott havneanlegg med store bølgebrytere og havneplasser. Vi fortsatte nordover for motor i retning La Palma, vi hadde som mål å besøke alle de kanariske øyene. Vindstille var jo bedre enn motvind, men rullesjø fra vest fikk båten til å rulle avsindig, enkelte ganger var rekkene i vann på begge sider. Men vi gnagde oss oppover og fikk etter 8 timer litt le av kysten. Santa Cruz de La Palma ble anløpt i mørket, men lysforholdene var gode så vi fikk fortøyet båten ved en nybygget flytebrygge. Der i havna lå en dansk ferrosement båt med en hel familie om bord. Båten var 100% selvbygget og svært strøken. 3 små barn var lettmatroser om bord, målet for reisen var Caribia. Lørdag kveld våknet byen til liv, strandpromenaden var full av folk som spaserte gatelangs. Vi fant oss en liten kafe og ble sittende å betrakte folkelivet. Turistinnslaget er beskjedent her ute, de fleste var lokale folk.

Neste dag leide vi bil og kjørte rundt La Palma på nordsiden. Ved et heldig uhell rotet vi oss inn på en fjellvei som ble stadig mer luftig. Trange tunneler og heftige hårnålssvinger førte oss inn i et vakkert skoglandskap med eldgamle pinjetrær og masse tett vegetasjon. Omsider fant vi vien opp i fjellet til de berømte solobservasjons anleggene på toppen av vulkankrateret. Blant mange europeiske universitet er også Blindern representert her med solflekkobservasjons prosjekter. Lufta på toppen av de over 2400 meter høye kraterkanten er ekstremt støvfri og lite forurenset slik at denne plassen har blitt en favoritt for astrofysikere og astronomer. Vi gikk en luftig spasertur på stien langs kraterkanten og fikk oversikt over denne enorme vulkanen- La Caldera de Taburiente, som hvis den raser ut en gang til vil forårsake at USA’s østkyst blir oversvømmet av en enorm tzunami…..Turen fortsatte rundt øya til havna Tazacorte der man nå også har bygget en flott molohavn. Lite svell og romslige forhold fant vi her, men ingen langturbåter. Turen tilbake til Santa Cruz (noen har manglet fantasi ved navnesetting…) gikk igjennom en flere kilometer lang tunnel, på østsiden var det tåke og mørkt, på vestsiden sol og godvær. Neste dag ble det besluttet å returnere til Gomera, våre eventyrlige oppdagelser i vest var fullført, vi kan stolt si at vi har vært på alle de Kanariske øyer…..