Øya Lape

Tatt av vinden
Bjørn Larsen
Mon 8 Oct 2018 07:15
Vi gikk i land på den lille betongbrygga og vandret oppover mot de første husene. På satellitt-bilder hadde vi sett at det var noen få hus på øya, langs noe som kunne ligne en vei. Det ble et trist møte med resultatet av moderne utvikling som utarmer småstedene. Det var neppe mer enn 10 hus på øya. Vi fant ett som var bebodd. En eldre mann, som neppe noen gang hadde møtt en tannlege, i alle fall ikke for annet enn å trekke dårlige tenner. Han hadde en tann igjen. Han bodde sammen med en kvinne som han omtalte som sin bestemor, og borte på gulvet så vi så vidt baksiden av et grått hode på en kvinne som lå der.
Mannen fortalte at de to var de eneste som bodde på øya, men vi tror han mente at de var de eneste som var tilstede. På grasbakkene utenfor gresset 4 - 5 hester, og mange purker med unger sprang rundt, slik det ser ut til å være vanlig her i Tonga. Et par hunder møtte vi også. Dette var i kontrast til at samtlige hus så ut til å være fraflyttet - med unntak av det ene. Vi fant også fram til en skole, og selv om det hadde en litt tvilsom orden, med seng i klasserommet - kanskje for læreren? - kunne det se ut som at det var i bruk for 4 - 5 elever i de lavere alderstrinn. Vi hadde vanskeligheter med å forstå hvordan dette samfunnet (?) fungerte.
På kirken (!) sto det et skilt om at den ble renovert av US Aid for å kunne brukes som evakueringssted i krisesituasjoner. Litt lengre borte sto et anlegg som vi tolket som et solcelleanlegg for å produsere strøm til flere husstander - med et skilt om at det var en gave fra det japanske folk.
Ved brygga lå en enslig båt, på stranda lå to som aldri skulle på sjøen mer.

Jeg tenkte litt på ordene til en venn av meg, om at Tonga var spennende, for der holder menneskene på de gamle tradisjonene og litt av det gamle levesettet. Tja, vi har vel inntrykk av at den gamle kulturen er i ferd med å forvitre, men opplevelsen av Lape i dag var likevel et ekstremt utslag av at moderne liv overtar, byen trekker. Der kan de bevare noen tradisjoner, men sammen med mobiltelefoner, cappucino, biler og internett. Det er et tærende samliv.
Men mannen vi traff i dag, husket å be om betaling for bruk av moringsbøyen vi ligger på, 15 paanga, men han kunne ikke gi igjen 5 på 20-sedddelen.

Tonga er ikke et rikt land, men med en stolt befolkning, litt reserverte, men vennlige. Det er et godt møte. Opplevelsen av «villagen» på Lape gjorde oss imidlertid triste.
Samtidig ble vi minnet om å være takknemlige for de mulighetene vårt samfunn gir oss. Ikke mange andre land i verden enn de skandinaviske gjør det mulig for jevne mennesker å leve et luksusliv på jordomseiling. Ja, for det er luksus i stor avstand fra mange av de samfunnene vi besøker. Vi trøster oss med at seilere bidrar til økonomien i der vi setter anker. Det betyr vel i alle fall noen arbeidsplasser ekstra for lokalbefolkningen. Og litt valuta til nasjonaløkonomien, slik at de kan importere flere mobiltelefoner og potetchips.