logo Tatt av vinden
Date: 04 Feb 2018 18:29:54
Title: Søndag morgen

Opp med lyset klokka 0600, men da har jeg sovet nesten 9 timer. Det blir jo mørkt kvart på sju om kvelden her, og matt av varmen blir det en tidlig kveld.
Så, på morgenen blir det å starte på en av jobbene før frokost, for det er søndag, og jeg skal bevilge meg en restaurantfrokost. Klokka halv ni er det ikke mange gjester, men jeg bestiller min american breakfast (nei ikke den med pannekaker og syrup).
To speilegg, skinke, mozarella ost og toast, den evinnelige toasten, ikke som Evas grove rundstykker til helgefrokost hjemme, men litt brødmat hører likevel til for oss nordboere. Svart kaffe, vann med is og en skål med frukt. Det smaker, det er en avveksling fra båtfrokosten, som for tiden er havregryn med melk. Sola skinner, i vinduet inn til kjøkkenet speiler litt av marinaen seg, og lengre bak ser jeg litt av militærforlegnigen med husene med valmtak, bygget av amerikanerne da de regjerte kanalsonen. Palmene svaier litt dovent i den labre brisen. Temperaturen har ikke passert 28 grader ennå, og det er bare fryd og gammen. I et slikt øyeblikk føler jeg meg ikke så ensom. Men det er litt kjedelig å være her i fire uker alene, det skal innrømmes. Men som Eva sa, det er siste gangen. Ikke fordi det ikke blir flere vedlikeholdsperioder på båten, men fordi Eva faktisk blir pensjonist om to uker! Så kan vi gjøre de store jobbene sammen. Jeg innrømmer at jeg har gledet meg til det siden jeg var 67. Men det har hatt sine fordeler å være så mye hjemme som vi har vært de senere årene. Det har i alle fall gjort det mulig for helsevesenet å redde livet mitt et par ganger! Og det kan en jo være takknemlig for.
I dag sto det et innlegg i Aftenposten der en amerikansk forfatter og fotograf med kjennskap til Norge, hevdet at Trump ikke visste hva han ønsket seg da han sa han gjerne ville hatt nordmenn som innvandrere. I Norge er jo de fleste av oss takknemlige for at vi har en annen samfunnsmodell og andre politikere enn de har i USA. Jeg er i alle fall dypt takknemlig for å være norsk, ikke bare fordi vi er et rikt land, men for at vi har en velferdsstat, der alle innbyggere ville fått den samme helsehjelp som jeg har fått, uavhengig av inntekt. Akkurat der er jeg faktisk litt stolt av å være norsk. Jeg er stolt av samfunnsmodellen vår, selv om jeg også kan klage og synes politikerne er håpløse. Men her ute, og med nyheter fra andre deler av verden, hjelper det på perspektivet. På kveldene leser jeg «Fire and fury». Da blir jeg minnet på at jeg skal være takknemlig for at vi har gratis undervisningssystem også. Det skaffer oss forhåpentligvis et tryggere velgergrunnlag også. Og uten det undervisningssystemet hadde jeg heller ikke hatt et interessant yrkesliv bak meg og satt meg i stand til å nesten kunne seile jorda rundt i pensjonisttilværelsen. (Vi var ikke akkurat rike hjemme like etter verdenkrigen.) Ikke nok med det, fortsatt er ikke de økonomiske forskjellene større hjemme enn at de fleste kan gjøre det samme som vi nå gjør, en periode i livet, eller som mange unge gjør, ta seg et friår, reise og oppleve verden. Små forskjeller i samfunnet skaper produktivitet og fellesskap. Let us keep it that way! Det er lettere å se litt stort på de politiske småkranglene hjemme en søndagsmorgen her ute. Luksuskrangler de fleste, sammenliknet med det andre land står overfor.

Det ble litt langt dette, men jeg trengte likevel å være ute av sola og inne i aircon-luft en periode. God søndag! (Ok, jeg vet det allerede er søndag kveld hjemme, men jeg må formidle det slik jeg føler det.)

Diary Entries