logo Tatt av vinden
Date: 01 Feb 2015 17:44:33
Title: Shelter Bay Marina, og det går m ot slutten for denne sesongen.

Vi seilte sesongens siste etappe i går, og ligger nå trygt i en marina ved innløpet til Panamakanalen. Miljøet her er også preget av det, mange båter gjør seg klare for å gå gjennom kanalen og videre ut i Stillehavet, blant annet alle World ARC båter som skal rundt jorda på 16 mnd. Det er vel det mest internasjonale miljøet vi har sett på lenge, til og med to andre norske båter, en vi kjente fra både Las Palmas og BVI («Milla»).

I dag hadde vi vår første løpetur etter nesten tre uker, det var utrolig deilig. Det har vært mindre bevegelse enn vi normalt ønsker oss de siste tre ukene. Litt svømmeturer og armhevninger på dekk, og ellers små turer rundt små palmeøyer.

På vår løpetur inn i nasjonalparken, ble vi møtt av diverse grupper militære, tungt bevæpnet og utstyrt. (Ammunisjonen var paint ball.) De så først litt skrekkinngytende ut, men de var svært hyggelige og forsikret oss om at de hadde øvelser for å beskytte oss. Vi møtte fire grupper og alle ville ha informasjon om hva vi hadde sette av andre grupper i området. Vi delte denne informasjonen til alle, så jeg vet ikke hvem som tjente på det da.

Jeg (Eva) drar hjem ti dager før planlagt fordi min mor døde. Det er leit å være borte under slike omstendigheter, men slik er livet av og til. Bjørn må bli igjen for å klargjøre båten for opptak.

Før vi vente kursen mot Shelter bay, fikk vi noen gode dager sammen med Maria og Robert på San Blas. De hadde gått Inkatrail før de kom og nøt sol og varme og avslappende dager om bord på «Tatt av vinden» på Salardup, Green Island og til slutt på Porvenir.

De tok et bitte lite fly fra en bitteliten øy der rullebanen er like lang som øya. Det lille flyet var gammelt og tok ikke mange passasjerer. Jeg fikk ikke fred i sjela før jeg fikk den beroligende sms’en at de hadde landet trygt i Panama City.

Vi var spent på om de fikk med seg all bagasje. De hadde mye overvekt fordi de ikke fikk sin hovedbagasje før de skulle gå Inkatrail til Mach Pitchu, og måtte kjøpe alt nytt turutstyr i Peru. Bagasjen kom etterpå til rette, så de hadde sine kilo i overvekt. Den stakkars mannen som skulle veie hadde ikke lang nok skala, men han var en praktisk mann og sa, well, todos: quarenta. De ville også vite hvor mye Maria og Robert veide, så vi skjønte det det var relativt små marginer på dette flyet. Men vi ble enige om at de kunne jo vært noen kilo tyngre, så de måtte tross alt ha litt å gå på.

Før de dro, fikk vi besøkt naboøya som er tett bebodd av kunaer. Det er meget spesielle samfunn, mon tro hvor lenge de vil kunne holde på sin opprinnelige kultur?? På denne øya gikk alle kvinnene i sine tradisjonelle  moladrakter og med masse smykker på leggene. Det var forbausende rent i gatene og på «torget» sammenlignet med øya Nargana der søppel fløt både på land og i vann.

Nå er vi tilbake i sivilisasjonen, og Panama har nok mye å by på, men det skal vi oppleve i neste sesong.


Diary Entries