logo Tatt av vinden
Date: 10 Mar 2009 02:11:00
Title: Boiling lake

På nordenden av bukta utenfor Roseau, er det i øyeblikket 10 båter, hvorav
fire er norske. Vi har blitt kjent med Hilda og Steffen på båten Ruffen og
mannskap med gjester på Motgang. Sammen hadde vi en fantastisk dag i går på
hikingtur til Boiling Lake.
I dag ankret også en tredje norske båt, Yippi, og det var felles
kaffeslaberas i formiddag på Ruffen.

En av langturens defininitivt største opplevelser hadde vi i går. Vi
organiserte en felles tur sammen med Ruffen og Motgang til the Boiling Lake,
verdens nest største kokende innsjø.
Det er en av utallige flotte turer beskrevet, og den lengste og mest
spesielle.
Vi startet kl 7 om morgenen, tok en minibuss et stykke inn på øya før
vandreturen startet. Vi gikk 2-3 timer hver vei, gjennom tykk regnskog, opp
og ned av spisse eggede fjelltopper og gjennom sulfatkokende, boblende elver
og fosser gjennom mektige daler. Stiene var flott tilrettelagt og belagt med
planker av en spesiell tresort som gav godt fotfeste. Tilslutt endte vi opp
ved Boiling Lake, en diger innsjø dypt nedi dalen, femti meter dyp. Det er
slett ikke alle forunt å få se den kokende innsjøen. Tykk svoveldamp hindrer
ofte sikten ned i dypet, så vind og retning på denne avgjør hva man får se.
Vi var heldige, store deler av tida blåste vinden dampen vekk fra oss, så vi
fikk anledning til å betrakte den kokende innsjøen. Det var rent magisk, som
å befinne seg på en annen planet.

Vi hadde med oss en lokal guide, som er anbefalt på nettopp denne turen. På
vei tilbake stoppet vi ved et fossefall der vannet og kulpen var varm og
svovelholdig. Vår guide fortalte om det helsebringende og foryngende badet,
og jaggu var det nydelig.
Mot slutten av turen endte vi opp i en kald kulp som var utløpet fra en
grotte.

Det siste strekket tok vi opppå digre tretønner som forsynte øya med vann
(gav assosiasjon til gamle westernfilmer der de gikk på taket av toget). Det
var til tider utfordrende for en ustabil høydeskrekk, men hva gjør man ikke
når det er kvinnedagen? Man kan jo ikke bakke ut!

Vår sjåfør skulle hente oss kl 15, men ingen buss viste seg. Ingen av oss
seks hadde vært så forutseende å ta med mobil, og guiden vår hadde ikke mer
ringetid. I tillegg var det søndag, og da er man heldig om det kommer en
buss.

Etter et besøk på den lokale baren og litt bivåning av allsang fra bygdas
lille menighet, begynte vi å innse at hikingturen vår ikke var slutt. Vi
hadde rundt 9 km tilbake til byen, og vel, den mest motstrebende måtte følge
på.
Vi hadde hellet med oss for etter en halvtime dukket en minibuss med guidens
onkel opp. Vi trøkka oss inn i bilen alle ni og fikk skyss hjem til byen.
Våre slitne bein var takknemlige for det.

Vi inviterte gjengen over til Tatt av vinden til en rumpunsj el. Det ble en
kjempehyggelig kveld også.


Diary Entries