Utseilt distanse siste døgn: 156 nm
Restdistanse til St Lucia: 175 nm

Nå er hele besetningen klare for landkjenning og vi håper å nå mål i morgen ettermiddag. Guttene er spesielt utålmodige og maser støtt om mer seil eller å få fart på motoren. Vi har imidlertid hold oss til fullt storseil og full genua de siste døgnene. Seilene er spridd til hver sin side og det er veldig enkelt å håndtere og gir fin fart på lens. Det innebærer at vi det siste døgnet har hatt en snittfart på nesten 6,5 knop. Med seilene satt på den måten blir vi styrt av vinddreininger og akkurat nå er vi på god vei mot Barbados, som er den østligste øya i Karibien. Det hadde sikkert vært fint å gå i land der, men vi har nå tenkt oss til St. Lucia som ligger en dag lenger vest.

Vi er definitivt på "the milk run" nå. Stabil vind på mellom 10 og 15 knop,enkelte squalls og forøvrig sol, stjerner eller måne. Båten danser fremover av seg selv og vi kan nesten bare sitte å nyte seilasen. Det hadde helt klart blitt litt kjedelig om vi hadde hatt det slik hele veien. Men nå nyter vi det. Det store problemet nå er varmen og noen fantaserer om norsk desembervær når de synes det er for ille. I natt har det vært utrolig tett med stjerneskudd. Etter ca. 75 skudd over himmelen sluttet nattvaktene å ønske seg mer. Alle mulige ønsker var brukt opp og de fleste gjentatt et utall ganger. Det fortsetter å "regne" stjerneskudd hele natten. Mange er så klare og sterke at vi nesten er redd for å bli truffet.

I går kveld fikk vi vår første fisk (les: slange) på overfarten. I alle fall den første som vi heiste ombord med fiskestangen. Selvfølgelig skulle den slå til akkurat når kvelden hjemmebakte pizza kom ut av ovnen. Uansett, fisken skulle ombord. Da vi heiste den over rekka ble det lettere panikk, for å si det svært mildt, blandt båtens feminine andel. Det var en forferdelig stygg fisk med noen 1 cm lange huggtenner og mange mindre, men dog sylskarpe tenner som gliste mot oss. Fisken var på 98 cm og var svært slank, akkurat som en slange! Det var utenkelig at den skulle komme ned på kjøkkenbenken.

Det var ingen tilfeldighet at vi fikk vår første fisk akkurat i går. Vi har riktig nok fisket litt underveis, men kun med ganske fantasifulle kroker som vi har laget ombord. Suksessen med iPod har vi skrevet om tidligere. Ellers har vi bla. prøvd å stoppe ut flygefisk og dekke dem godt med enkle Mustad kroker. Målet har vært å få så store fisk at de ikke kan spises. I syv knops fart pleier våre hjemmelagde kroker å ha ganske kort levetid. I går beordret imidlertid skipperen frem den "lille" blå sluken vi tidligere har tatt fem flotte tunfisk med. Det ville vært et nederlag å krysse Atlanteren uten å få ombord en eneste fisk. Mathias, som er båtens fiskeriansvarlige, protesterte først lenge og prøvde seg også med å si at han ikke fant den sluken. Han har nemlig dårlig erfaring med den. Det pleier å resultere i fisk til middag. En time etter at sluken var i vannet hadde vi vår første fisk ombord. Ikke så den fisken særlig spiselig ut heller. Dermed var alle fornøyd.

Vi har også ett nytt innlegg på ARC loggen vår i dag.

Link til ARC log (tror vi):

http://arc.worldcruising.com/en/dailylog.asp?selected_date=14+Dec+2006&chte_id=984