Date: 10. Des 2006 12:00 GMT
Lat: 15:01.70N Lon: 47:44.68W

Etter mange dager på rad med kuling rett i baken har vi blitt ganske slitne og litt lei av å bli kastet veggimellom og av lange vakter til rors. Skipperen har vært konstant bekymret for rigghavari, at roret skal brekke eller at vi skal kjøre på hval, mens resten av mannskapet var mest bekymret for skipperen og en mental breakdown forleden. Når man seiler med vinden forfra får båten en fin balanse og vi kan styre den på feelingen og med øynene lukket, men med vinden rett inn bakfra er det kun instrumentene som forteller oss at vi er på rett vei. Midt på havet uten landemerker eller andre båter å korrigere etter og spesielt i mørket er det kompasset som vi styrer etter. Rormannen har et stort digitalt kompass som viser kursen. Vi holder 262 grader for å komme rett på St. Lucia mange døgn unna. Seilene er satt for det. Står vi for høyt får vi en jibb med storseilet, og det vil vi hels ikke ha i 35 knops vind. Står vi for lavt vil forseilet gå bakk. Derfor gjelder det å konse og reagere når grensene nås. 290 er for høyt og 230 for lavt. Målet er å ligge på 262, men i kulingen kastes båten fra side til side og rormannen må kjempe for å unngå å få vinden inn fra feil side av seilene. 273 - 283 - 255 - 243, tallene flimrer foran i mørket. Etter en stund er det ikke like enkelt med konsentrasjonen. Tallene gir assosiasjoner. 260 - første siffer på kredittkortet, ”jeg skulle ringt kortselskapet før vi dro og forklart situasjonen” – obs- 285, nå må båten vrenges til babord. Må konsentrere meg om tallene - Tallene hopper opp og ned. 281 – de tre første sifrene på internnummeret til sjefen: ”Nå tenker jeg de savner meg på kontoret, sjefen ser vel hvordan ting hoper seg opp..” Bang! – en jibb – dæven her må det skjerpes. Slik går natten og er vi virkelig ute av kurs og i ett øyeblikk seiler rett nord kommer saldo på lønnskontoen opp.

Slik går natten, og etter 14 timer nesten sammenhengende på vakt stirrende på de tre magiske sifrene sliter resten av mannskapet med å få kontakt med skipperen. Nina spør om han vil ha noen Vinegums, og da han ikke reagerer, kun ser opp ett øyeblikk før øynene igjen festes til kompasset, skjønner hun at det er på tide å gripe inn og beordre skipperen i seng. Da han våkner etter ni timer synes Nina han ser litt ut som Bondevik, med pløser under øynene. På neste nattevakt hiver skipperen i seg 400 gram med Vinegums, så da er nok formen på vei opp igjen.

Sannheten bak det øyensynlige fjerne blikket er nok noe mer sammensatt. Når skipperen står til rors hører han på iPod. Det skipperen ikke har fortalt til noen var at han etter mange timer tilslutt kom til et album han ikke hadde hørt tidligere. Nemlig Russe Hits med Dina, Bli hos meg, eller de svenske hitene Vill Ha Deg og Het; med den beskrivende teksten ” Jag er så het så het – svalka mig, svalka mig, jag må kyla av min grei”.  Pussig at russen er så glad i svenske sanger, men de norske tekstene drar ikke opp nivået for å si det mildt. Enkelte får Rosa Helikopter til å fremstå som litterære tungvektere. Uansett, disse tekstene kan sette ut de fleste som har passert 19 år. Jeg sier det som en god venn, som Øystein Sunde sier (også på iPoden); ”hvis du først mister hue får du det aldri igjen. Da kan du melde deg på blant de fortapte menn.” Jeg håper jeg ble reddet i tide.

Dagen i går markerte et skifte på atlanterhavs krysningen, jeg vet ikke helt når den begynte, men la oss si kl. 0600 da Nina avløste Fredrik og gikk opp til Mathias som sto til rors. Da begynte vinden og bølgende å gi seg. For første gang på overfarten kunne hun sitte i cockpit med en bok, T. Singer, og en kopp kaffe. Vi kunne ha gjort det de første dagene, men da var det så mye annet å få orden på. Nå er det ikke lenger orden på noe som helst så vi kan like gjerne nyte mulighetene som kommer til å slappe av. Dermed har vi endelig fått følelsen av å være på ”the milk run”. Etter en etterlengtet dusj og vask følte alle seg som nye. En drøy uke uten skikkelig vask har resultert i at kun kraftige overdoser av Eau de Toalette (eller hva det heter) og After Shave (til tross for at ingen har barbert seg på 15 dager) gjør at vi så vidt utstår lukten av oss selv. Etter den første forfriskningen var det klart for overfartens første kalde drikke! Kjøttet måtte nemlig kapitulere og gi plass til drikke i kjøleboksen. Det er da tvilsomt om vi får med oss noen frosne indrefileter helt frem til St. Lucia, men alternativet ville vært mytteri. Til lunsj ble det Bacardi Breezer. ”Skal du ikke gi noe til barna også” sa Nina da skipperen tok ut Bacardien av kjøleboksen. Riktignok lå det en til der, men rusbrus til barna var nå litt voldsomt – så festelig er det for tidelig å ha det. Til middag ble det iskald pils, ikke rart at stemningen var i taket.

Kvelden ble ikke avsluttet like lystig, for følgende melding kom fra Regattaledelsen:

ARC FLEET MESSAGE - 20:30UTC 091206
A man-over-board has been reported from yacht ALLEGRIA (not in ARC) at 19:40UTC at position 14.59.16N 47.47.77W

Any yacht in the area is requested to join search. Co-ordination with Fort de France.

*****

Vi var minst 13 timer unna og det blir som å hive seg i bilen i Oslo når det er en trafikkulykke i Trondheim. Her ute er det imidlertid langt mellom båtene og vi visste at for tre dager siden hadde vi ingen båter innenfor en 12 timers radius. Selv om sjansene ikke er de beste for en person som har vært savnet i mer enn 12 timer så vil det ikke minst for de som er igjen i båten bety mye å få hjelp fra andre. Derfor la vi om kursen og gikk mot MOB posisjonen, som er omtrent der vi er nå. Nylig fikk vi melding om at personen var funnet, men tilstanden er kritisk. Dårlige odds midt på havet.

Når det gjelder vår egen sikkerhet bruker vi ”belter og bukseseler”. Dvs. vi sikrer oss tredobbelt opp. Vi har alltid på oss vest når vi er oppe og de som er på vakt har på en brikke ”Life Tag”, som varsler om noen faller over bord og markerer i kartplotteren nøyaktig posisjon på MOB. Det siste er helt vesentlig for i en forvirrende situasjon på havet er det lett å miste orienteringsevnen. I tillegg har vi på oss sele når det er mye sjø og vind, og når vi er alene på vakt. Det er imidlertid typisk at MOB situasjonen oppstod når været var blitt bedre og sjøen roligere. Da slapper man gjerne litt opp på rutinene.  

Nå vil vi svinge rett vest og ta korteste veien mot St. Lucia der vi forventer å være om snaue seks døgn. Det ligger nemlig et stillebelte på veien så vi er litt usikre på hvor fort det går. Vi har dog plenty med diesel da vi kun har brukt ca. 90 av de 410 literne vi har med.

Hvis dere går inn på hjemmesiden til ARC, http://www.worldcruising.com/  kan dere følge oss i forhold til andre båter. I tillegg har vi en logg der på engelsk, men den oppdateres mer sporadisk. I tillegg kan vi anbefale å sjekke loggen til Nano og Dumle på mailasail, to norske båter i nærheten av oss.