Posisjon klokken 1850 UTC: 35:38.28N 034:41.23W COG: 057 SOG: 4.7
Gjenværende distanse: 337 nm. I går kveld etter at jeg hadde gått og lagt
meg hører jeg Camilla kalle på en skip på VHF. Det er vanlig prosedyre når
et skip ser ut til å passere oss nærme at vi kaller dem opp og forsikrer oss
om at de har sett oss. Det gjentar seg gang på gang at det har de absolutt
ikke. Denne gang er intet unntak. Det er en inder som er på vakt på det
andre skipet og han spør etter posisjonen vår. Nå er det i gang igjen,
tenker jeg. Og ganske riktig. Camilla må lese opp posisjonen to ganger. Nå
har skipet kommet på en avstand på under 2 nautiske mil, og da overtar jeg
samtalen på VHF siden vi ikke har et håndsett ute i cocpit og Camilla
trenger å følge med. Vi seiler med spridde seil, har dermed liten mulighet
for å vike og er avhengig av av at det andre fartøyet følger sjøveisreglene
og viker for oss som er seilfartøy. Etter at Camilla leste opp posisjonen
for andre gang hørte vi ikke noe mer. Jeg kaller opp igjen og spør om han
oppfattet posisjonen vår og om han har oppdaget oss. Engelsken hans er så
som så, så det er veldig vanskelig å kommunisere med han. Jeg må lese opp
posisjonen på nytt og etter mye om og men forstår jeg til slutt at han ikke
har sett oss. Nå er vi på 1.5 NM og vår AIS indikerer at passeringen blir
ubehagelig nærme. AIS kalkulerer bare med GPS kurs og fart og begge de to
faktorene varierer veldig hele tiden siden vi girer hit og dit i sjøen. Jeg
opplyser om at nå er avstanden på 1.5 nm og ber han gjøre et nytt forsøk.
Han ber på ny om posisjon. Jeg må bite i meg trangen til å være arrogant og
si at han for søren ikke trenger vår posisjon fordi det bare er å ta en titt
ut vinduet. Jeg puster dypt inn og ut og gjentar peiling og avstand til oss
og sier at han bør se oss nå. Til sist sier han heldigvis at han har sett
oss. Vi har ikke såkalt ARPA på vår radar. ARPA kalkulerer kurs og fart og
planlagt passeringsavstand basert på plotting av posisjonen og gir mer
nøyaktige opplysninger enn det vi har. Med en ARPA-radar er det mye enklere
å beregne om fartøyet passerer forenom eller aktenfor og dermed hvilken kurs
en skal velge for å unngå sammenstøt. Jeg spør han derfor hva beregnet
passeringsavstand er, og han oppgir 1 nm. Det er mer en nok. Før jeg takker
og avslutter samtalen spør jeg han om han kan gi en vurdering av
radarsignaturen vår med tanke på at vi er en seilbåt. Vi har en ganske god
radarreflektor og jeg vil egentlig bare ha han til å innrømme at han burde
ha sett oss på radar. Han sier at han ser ekkoet men at det er veldig,
veldig lite. Det er ikke det. Det er bare det at alle de digre stålskipene
han er vant til å se på har enorme ekko. Jeg må igjen bite i meg trangen til
å være arrogant og forelese om de ulike materialers radarsignatur. I stedet
takker jeg, avslutter samtalen og brummer videre for meg selv. Så kan jeg
ikke bare la det være og kaller han opp på ny. For å forsøke å skjule min
irritasjon legger jeg bare inn enda flere "sir" i hver setning. På en pen
måte forteller jeg han at nå er det den rette tiden på året for at seilbåter
går fra Karibien til Europa og at han derfor kan møte på flere seilbåter
uten AIS-sender på sin ferd over. Jeg ber han derfor holde nøye utkikk med
radar og visuelt. Han takker for rådet, og jeg tror ikke han merket hvor
sint jeg var. Nå kjenner jeg at jeg blir litt sint igjen, så jeg sier her og
nå at nå må de udugelige folka begynne å se ut og følge med!
Etter dette sjanseløse møtet med nok en asiatisk styrmann kommer fronten vi
har ventet på. I 8 timer blåser det liten til stiv kuling men en herlig
blanding av styrtregn, vindendring på opp til 30 grader, vindstille,
vindøkning tilbake til 15 m/s og nytt regnskyll. På slaget klokken 0930 UTC
ga det seg og vinden falt pluselig etter først å ha dreid 30 grader og
tullet til seilene. Da var det igjen tid for å få hjelp av motoren et knippe
timer før vi nå igjen seiler i varierende vind.
