Det går sakte men sikkert videre
Flow
Mon 11 Nov 2013 07:56
over grunnen): 4.1 knop.
Det går sakte men sikker videre mot målet og vi er fortsatt glade for at det
er lite vind når vi vet så godt hva alternativet er. I går gikk jeg ned for
telling med migrenelignende hodepine og oppkast. Jeg rakk akkurat å dra inn
en 5 kg wahoo vi fikk på snøret, sløyet den for det meste av innvollene før
jeg måtte gi tapt og overlate resten til Camilla. Og da mener jeg ikke bare
resten av arbeidet med fisken, men resten av alt annet også. Jeg lå strøken
til klokken ni på kvelden. Det ble ikke sendt så mye som en posisjon.
Camilla drodlet litt rundt betraktninger hun gjorde seg om nattevakt kvelden
før, men betrakningene kom aldri videre. De kommer her. Nå ligger alle
båtene ennå nærmere hverandre:
Nattevakt:
Det hele er litt uvirkelig. For andre natten på rad går vi natten i møte med
genaker. All fornuft, bøker og erfarne sjøulker ville riset på hode, slik er
det altså, kun genaker. Vi krabber frem i 2-3 knop. Det er klart og månen er
ny. Den lyser for oss sterkt hver eneste natt. I måneskinnet kan man nesten
lese en bok. Det er kun genakeren som vil stå i slik lite vind,
alternativet er motorkjøring, men vi har ikke bunkers foir mer enn seks døg.
Det er langt igjen til Durban, så vil forsøke i det lengste å seile. Vi er
en liten flåte som seiler sammen denne gang. S/Y Resolute, fra Lubek (Hansi
og Barbara) ligger 25 mil foran. Moin med Wolfgang og Korina ligger 9 mil
foran, Hero ligger rett bak. Vi prates ved et par ganger om dagen. Da
snakker vi litt om hverandres posisjon, om alt er vel ombord med både båt og
mannskap, obervasjoner og annet slarv. I dag var det meldt om observasjon av
hval yellowfin tuna.
Så nå sitter jeg på rekka og kikker ut over et hav som er kjent for sine
urolige vinder. Stjernehimmelen er som bølger og ild; man går aldri lei.
Stjerneskuddene drysser hver kveld, likevel legger jeg alltid inn mine
ønsker. Havet gir oss svake dønninger fra syd og litt bølger fra nord.
Værmeldingen er god så lenge den er pålitelig. Jeg biter litt negler, det må
fortsette slik. Kanskje donerer vi litt rafinert dameundertøy til neptun for
å være på den sikre side. Ved siste donasjon var det noen gamle filler av
underbukser som gikk på sjøen. Det ble ikke tatt vel imot.
Nå er cockpit bare min de neste fem seks timer. Ved slik en rolig natt kan
jeg høre på radioprogrammer lastet ned fra NRK, lese en krimbok om igjen
samt stange hode i et kryssord jeg forlengst har gitt opp.