Hei alle sammen,

I seng kl 21:30 på Hotel Bristol. Sovner med glis om munnen, kl 22:30 våkner av den mest kraftige brannalarmen jeg har hørt noen gang. På med klær, ut til trapp, møter nabo som kunne rapportere falsk alarm, til sengs igjen, ny alarm kl 22:50, falsk igjen. Nå er kl 0400 på morgenen og som seg hør og bør har jeg allerede vært våken et par timer og rullet rundt i sengen i håpet om at Ole Lukkøye skulle gi meg et par timer til. Men han Ole mener vel at jeg skal skamme meg over å ha flydd vestover i nesten 12 timer og dermed fått en slitsom jetlag på 6 timer. Den straffen får jeg nok ikke noe hjelp med av Ole. Den unge søte svenskedama som jeg reiser med har nok derimot sjarmert han Ole. Hun fortsetter bare å sove, men jeg sniker meg til å sette på litt mere lys etter hvert og har således fremdeles tro på en felles frokost kl 06. Det ble kl 07.

Ja, som de kloke hoder dere alle er, innebærer selvfølgelig ovenstående at vi har kommet oss igjennom immigration, toll, flyplass, taxi og innsjekking på hotell  Bristol.

Og hvordan gikk det så med maten igjennom tollen. Vel, først ut av flyet, nesten først i immigration og passkontrol (ingen kø). Han brukte riktig nok veldig lang tid på å sjekke alle stemplene i passet mitt og det er ikke få, og mange av de fra fy,fy land, men siden jeg ikke hadde turban og mørk hud (og han vet jo ikke at mørk er mørk på norsk og at det ikke har noe med hud å gjøre) så slapp han meg igjennom. Katarina kom kjekt igjennom også, på toss av at hun er Svensk.

Så var det å finne bagasjen da, 4 tunge bagger på rundt 23 kg hver hvorav minst en tredel er mat pluss 3 håndbagasje.  Vi var blant de første som fikk baggene, så nå går det nesten litt for glatt. Vogntoget ble trillet til tollen som skal skanne alle bagger som skal inn. Vi var først og valgte å gå til en jente i hjørnet som Katarina syntes så snill ut. Vi gav fra oss lappene hvor det var klart krysset av for at vi har med oss mat. To lapper med mat. Hun titter på de, småprater med naboen og legger de i bunken, ber oss om å legge all bagasje på brettet og vi tusler rundt den store scanneren hvor det sitter en dame foran en skjerm. En etter en bag røper alt i sine indre gemakker på skjermen, Risotto med Steinsopp, kaffekapsler, økologisk hermetikk, noen rare suppeposer, tørkete grønnsaker og brødmelet da, alt sklir rolig og meget avslørende og elegant forbi øynene til damen som skal passe på. Ja rett foran øynene, men øynene var for anledningen snudd litt til siden for å diskutere noe morsomt på Spansk med en kollega og den diskusjonen foregikk akkurat like lenge som våre 7 bagger trengte for å komme seg ut i frihet og til oss. Vi tror ikke vi gjorde noe ulovlig med å ta med maten, men diskusjonen og forklaringene hadde vært langvarig. Og jaggu fant vi ikke taxien nesten med en gang vi kom ut også.

Panama, 3,7 mill innbygger. Masser av expats (oversatt til utskremte medarbeidere). Gateway til sydamerika, bra infrastruktur, bruker dollar, flott og variert natur og sist men ikke minst selve kanalen som vi skal få seile igjennom om noen få dager. Jeg får nok anledning til å komme tilbake til dette. Formiddagen gikk med til å handle mere helsekost (glutenfri, laktose fri, lakris fri, sukkerfri, ingen parabener, ingen e’er, ingen andre ting = rart at det er noe igjen i det hele  tatt) og jaggu fant vi en fin butikk men de ble utsolgt før vi var halvveis, men noe gikk i sekken allikevel.

Og så bar det i vei til Shelter Bay Marina, der ligger drømmeskuta, SY Sana og vi kom om bord litt ut på ettermiddagen varmt mottatt av Ellen og Asle. Etter litt utpakking og bortpakking i noen av skipets utallige hjemmesteder (les skott), ble det samling med mannskap fra de andre båtene som er med i flotiljen (mer om dette i en senere blogg). Litt alkohol i glasset og ordtaket billig i drift både passer og passer ikke. Et lite glass hvitvin eller to satt kjapt sine spor. M.a.o. billig i drift, men gitt at det er jetlag og dertil hørende flybiletter som ligger til grunn er «billig i drift»  kanskje ikke så passende allikevel. Nå ja, det er langt over sengetid og jeg bør av hensyn til verdensfreden avslutte dagens blogg her.