Den siste dagen måtte jo komme en eller annen gang og nå er den her, den siste dagen. Klokken er litt over 6 på morgenen og nu er kaffen klar og frokosten under veis dit hvor den gjør mest nytte for seg, i magen. Magen har aldri ferie den stakkars, og den har jobbet jevnt og trutt og egentlig litt for hardt på mye av turen og resultatene har ikke uteblitt. Kroppen har fått en smule tykkere beskyttelse mot uhumskheter spesielt rundt mageregionen og huden der har blitt litt strammere om man kan si det slik. Tror ikke det blir de helt store hurra ropene ved gjensynet med badevekten. Og middagen i går kveld la inn et godt bidrag også. Masser av reker, krabbeklør og kongekrabbe med alt det fete og gule til. Men vi fikk i oss litt grønt også Katarina (les dill).

Vi koste oss i solen og spiste og spiste mens folk som gikk på brygga så litt rart på oss. Vi lurer på om de trodde vi var gutter som liker gutter som kongen sier og det ble vi enda mere lattermilde av. Fnisende karer får lett et stempel på seg.

Turen til Oslo fra Son ble av den litt kjedelige sorten. Nesten null vind fra nord og dermed Jonas som tøffet lystig av sted nok en gang. Det ble masser av rydding og pakking av , skittentøy, vinterjakker og votter samt et par snøskuterdresser fra Nord, sykler og kajakker og masser at stæsj vi tror vi kommer til å pynte annekset og lysthuset med. Dere får se når dere kommer neste gang.

Dronningen (les KNS brygga på Bygdøy) tok imot oss og ingen ringere enn Haakon Dyremyhr fra KoKo møtte oss på kaia. «Du behøver ikke å si hvordan dere har hatt det, jeg har lest bloggene» kom det med et smil om munnen. Det var jo en hyggelig velkomst.  Katarina kom like etter og dermed ble det lossing og lasting. Bilen gikk ned i knestående og ble helt stapp full fra gulv til tak og toppet av fiskestenger med kroker på (og som kjent liker kroker å henge seg opp i ting akkurat som de verste kverulantene). Vi sa farvel til Tommy (snufs) og trillet hjem som ikke så ut som hjem men GPS’en sa det var hjem så da var det vel hjem da. Vi måtte nesten slå oss frem med macheter og øks igjennom villniset som hadde benyttet anledningen til å ha flere skikkelige party med gjødsel, sol og vann og dermed vokst seg store og sterke. Robot klipperen hadde blitt overfalt og kneblet og sto innvokst med dårlig samvittighet borte i en krok mens hæren av løvetann flirte i forgrunnen, sidegrunnene og bakgrunnen.

Vel inne lå det et berg med post, purring 1, purring 2 og et tonn med blader (seilas selvfølgelig pluss et par nummer av «Vi over 40» (mulig jeg roter litt med tallet her, men det er i så fall med vilje). Krigen med papirvelde er i gang.

Det er vel faktisk med sorg, jeg sier at nå er turen over. 65 dager og 62 blogger. Det er nesten utrolig. Vi har sett en fantastisk del av Norges natur, truffet mange hyggelig mennesker og seilt med gode venner i greit vær. Jeg har ikke finregnet på det men vi har seilt rundt 2300 nautiske mil. Det tilsvarer avstanden i luftlinje fra Oslo til midten av Egypt så det er vel ikke så verst.

Tusen takk til dere som har lest bloggen. Det er svært hyggelig om jeg har klart å få fram en liten trekning i munnviken og noe små (eller store for den sakens skyld) smilehull og om jeg har tråkket noen på tærne har det ikke vært intensjonen og ber i så fall om unnskyldning.

Til slutt benytter jeg anledningen til å ønske dere, som har orket å lese så langt, en riktig god fortsettelse på sommeren. Og med disse gode lykkeønskningene avsluttes dagens og reisens blogg.