Kvelden i går, som forventet, ble rolig og avmålt. En god natts søvn og så er det nok en dag med nye muligheter. Nå er det bare å sitte å lide frem til bakern i Grimstad åpner klokken 0730 slik at vi kan få rykende ferskt brød til frokost.  Og det ble det. Grimstad er en veldig hyggelig by med den tradisjonelle sørlandske trebebyggelsen. Flott.

Etter en liten sightseeing kastet vi loss og satte seil nesten med en gang. Flott seilas på skarp kryss, kryss, slør og skarp kryss.  Siden vi er i et område med mye båter og ser båttrafikken hele dagen begynner det å danne seg et mønster. Tidlig på morgenen starter brumlebassene og kjører i full fart og brumler så mye de kan mens de koser seg i stor fart på bølgan blå. Dette er de store brumlebassene. De små brumler avgårde tidlig også. Det er typisk lite vind tidlig på morgenen og de vil være fremme før det blåser opp. Neste destinasjon er bestemt og det er om å gjøre å komme dit først slik at de får den beste plassen. Der ligger de i 4 til 7 dager og stiger i hierarkiet. Når skuta som har den beste eller nest beste plassen reiser, kaster de loss er det nesten som måker på torskelever og den sterkeste og mest oppmerksomme vinner og fyller tomrommet og da blir jo den neste plassen ledig og noen fyller så det tomrommet igjen. Noe må man jo ha å holde på med mens barna er på stranda med mor eller far eller kjører rundt i jolla som oppdrettslaks som tar intervall trening i nettet sitt.

Og så kommer seilbåtfolket. Flertallet setter opp null eller ett seil på pinnen sin og kjører motor så fort de kan for å få en fin båtplass i neste havn de også. Det går for sakte med bare seil. De kan jo miste en fin kaiplass om de kommer frem 10 min for sent. Egentlig tror jeg de ønsker at de var brumlebasser de også. Brumlebassene og disse seilerne nyter båtlivet i havn og det å komme til neste havn er bare et nødvendig onde for å komme frem og nyte den store feriegleden der. Ankerdrammen er herlig, jobben er gjort og nå er det ferie igjen.

Så kommer vi da, seilere som liker å seile. Vi ser ut til å være utdøende rase, dinosaurer, som liker å være på sjøen. Ofte når vi legger ut på havet vet vi ikke hvilken havn vi kommer til i løpet av dagen. Vi seiler i riktig retning, helst i forhold til vinden og nyter det å være på sjøen og havet så lenge vi kan seile. Vi så vel 2- 300 båter på sjøen i dag og om jeg husker rett var det 4 båter som kun seilte (og det var grei seilevind). Ofte kommer motorbåter nærme Capraia for å ta bilder der vi ligger på skrå med fulle seil. Utdøende rase, bilder til historieboka. Vår ankerdram er egentlig et gravøl. Dagens største fornøyelse er over og så ligger vi i havn for å hvile før vi kaster loss neste dag på jakt etter gode seilvinder.

Vi kom frem til Jan og Elise tidlig på ettermiddagen. De bor flott til i sundet innenfor Tromøya ved Arendal. Jan stilte opp som privat los og møtte oss i sundet. Vi krysset oss oppover sundet og Jan tok noen flotte bilder av Capraia. Vi ligger nå ved deres flotte kaianlegg. Det ble sightseeing i hans hurtiggående motor båt. Vi skulle også på østers safari, men den måtte avbrytes på grunn av for stor sjø. Sist men ikke minst hadde vi et veldig hyggelig og fortreffelig måltid i hagen deres i kortermet og shorts og i strålende sol. Herlig, herlig. Og med slike hyggelige minner, avsluttes dagens blogg.