Middagen i går ble en blandet fornøyelse. Flott sted og flotte omgivelser men elendig mat. Skalldyr oppsetning, med levende hummer fra kum, og den var i og for seg bra, og det samme med kamskjellene, men usmakelige reker og krabbeklør og uspiselig sjøkreps. Det er godt gjort å klare å ødelegge så gode råvarer. Vi klaget og fikk halvert regningen. Håper de lærer til andre kommer. Vi kommenterte på Trip Advisor.  Hørte at annen mat var god så ikke avskriv stedet. Et slikt flott sted må overleve.

Ved flere anledninger har vi prøvd å komme i snakk med lokalbefolkningen, men her er det ingen som har åpnet kjeften lenge nok til at vi kan få puttet på en femmer så dermed blir det helt stille. Og når de en sjelden gang sier noe er det klink umulig å forstå noe som helst. For en dialekt. Det er vel derfor de kanskje har som hobby å være døve og stumme. De vet at ingen tilreisende forstår de allikevel.

Det var et unntak, og det var en dame i en annen båt på brygga. Hun kom meg i møte når jeg hoppet ned på brygga og lurte på om jeg ville se på den fine klippfisken hennes. Den viste jeg ikke riktig hvordan jeg skulle takle. Er det den lokale varianten av «frimerke samlingen min» eller er det et kallenavn for en eller noe helt annet. Hjernevinningen surret rundt på høygir hos HR mannen for å finne et passende og politisk riktig svar (men det hviner jo akkurat ikke akkurat i huet på en gammal gubbe) så jeg ble tom for ord noen sekunder. Har ryktene gått om at det er en kar som kan være den gjenoppståtte John Lennon som seiler på vestlandskysten, eller var det var det så enkelt at hun virkelig var stolt av en klippfisk de skulle ha til middag. Det var det, og dett var dett. Men hyggelig var både hun og mannen.

Det ble en jobbe dag i dag (les 2-3 timer) og hviledag fra seilingen. Sterk vind fra syd og mye regn på formiddagen så da passer det godt siden skuta og mannskapet ble godt vasket i går.  

Ved siden av oss ligger det en merkelig farkost (se bildet). Ser ut som om noen hadde lyst på en stor båt men manglet penger etter hvert og derfor ble den kortere enn planlagt eller at skippern ønsket bedre utsikt og ville komme høyere over havflaten. Morsom er den i hvert fall.

Kalvåg her på Frøya er absolutt verd et besøk.  Det har et enestående og gammelt sjøhusmiljø og var en av de største fiskehavnene på vestkysten. Det er 440 fastboende her. Det går undervannstunell hit.

Solen skinner nå på ettermiddagen og vinden skal løye så da blir det en topptur Håkon. Det er et fint utsiktspunkt på en topp som vi skal bestige.

Og nå har vi gjort det. Kunstnere hadde prydet stien hele veien opp til toppen. De finner nå å så mye rart de dere kunstnerne, men ikke si til Katarina at jeg har skrevet det for da finner hun sikkert på noe rart i båten også. Rare stearinlys, blomster og vaser og rare steiner eller røtter som blir gjemt bort i skuffer og skap.  

I en hage så vi et merkelig skilt. Kast ikkje boss her. Det minner meg om mitt første salgsbesøk i Bergen for mange år siden (les 70 tallet). Jeg skulle besøke IT – sjefen på universitetet i Bergen i min pene blådress. Ingen resepsjon og ingen skilt så jeg surret rundt i gangene til jeg trodde jeg hadde løsningen. Der var det endelig et skilt «Boss». Jeg banket pent på døra og åpnet opp, men der var han ikke. Det var godt ingen så meg og jeg har ikke fortalt denne litt pinlige historien til noen så hold den for dere selv. En John Lennon kopi kan jo ikke gjøre slike ting.

Og nå ble det en kort pause i skrivingen, en seilbåt kom inn og Katarina ropte at han var farlig nære oss så jeg skvatt ut og de hadde ikke så mye kontroll med hverken tau, fendere eller båten og kom borti ankeret vårt men med hjelp av et par karer på brygga og litt coaching kom de seg inn og på plass. Det var tilnærmet vindstille. Lurer på hvordan det hadde gått med vind i havna.  Jeg tror vi skal kaste loss før de i morgen. Og med disse kloke planer avsluttes dagens blogg.