Da har vi kåret vinneren av den beste restauranten vi har besøkt på turen så langt. Ikke at vi har spist så mye ute fordi det har vært inne, men vi synes faktisk at maten om bord har vært bedre (les fersk fisk). Men nå har vi nettopp spist et nydelig måltid på Håholmen, Ragnar Thorstvedts sted. Nydelig mat og nydelig servitør (kanskje ikke så saklig, men sant). 5 stjerner fra oss. Havnen er også veldig god selv om det er ganske grunt, men det går greit om man ligger ytterst på den ytterste brygga. Det skader heller ikke at solen skinner og det at det er en liten passelig bris.

Vi bestemte oss i dag tidlig for å forlate vakre Veidholmen og komme oss nærmere fastlandet og kastet loss og satte fulle seil ut på storhavet igjen. Lite vind (og lite bølger) så Jonas måtte hjelpe til litt i begynnelsen. Utrolig lite liv på havet. Vi så en fiskebåt og når vi kom inn mot fastlandet, en seilbåt. En Bavaria igjen. Skippern gikk ut av dvalemodus og inn i «alt kan skje modus» og det var godt. Bavariagubben hadde ikke kommet lenger enn til A på båtlivets ABC og kunne ikke regler for vikeplikt men siden de var Franske og Frankrike lager mye god vin og Foi Gras, styrte vi høflig unna og de vinket svært entusiastisk og virket veldig fornøyde. Kanskje de hadde kost seg med litt Franske godsaker til lunsj som «Froggene» ofte gjør.

Håholmen er et fantastisk sted. Bildene får tale for seg. Masser av kultur og historie og en liten båtlast med Koreanere som tok en haug med bilder med havet som bakgrunn. Det virket ikke som de var nevneverdig bekymret for kranglingen mellom Trumpern og Nord-Korea angående testing av store kinaputter. Det er egentlig få som bekymrer seg for det her oppe. Hvilken agn som passer best for kveitelina er et mye mere viktig og engasjerende tema.

I skrivende stund sitter vi i puben. Det har de nemlig også her. Den er innredet som en sjøbod med genuine gamle sjøsaker som jeg godt kunne tenkt å ta med meg til Snarøya men lommene er for små og samvittigheten for stor så det får bli med ideene og misunnelsen. Flott å se at Ragnar tydeligvis har klart å skape god stemning og god butikk her oppe. Herlig med slike ildsjeler.

Hva morgendagen kommer til å bringe vites ikke, men det blir vel ut i Hustadvika for tredje dag på rad så vi får håpe at alle gode ting er tre og at vi får en grei seilevind (uten for store bølger av hensyn til Svensken om bord (les Katarina)) selv om vi nok må regne med regn. Det er imidlertid fint å få vasket seiledressen også. Det er litt fiskeslo på den, så planen er å gni den inn med flytende Blenda Power etter den første skuren og så la naturen fikse resten med hjelp av en liten regndans slik at det skummer.  

Kanskje jeg skulle prøve litt tøy mykner eller skyllemiddel også om det regner nok og det gjør det nok. Om det blir skikkelig mye regn kan vi jo få vasket mye klær på turen. Vi kan jo også sette på litt rocke musikk på radioen slik at det blir litt sving i sakene. Bølgene er jo vant til å få litt skum på toppene så de protesterer neppe. Tror imidlertid at trusene får vente til vi finner en vaskemaskin om det ikke kommer noe tropisk regn som er på ferietur, men det er kanskje å ønske seg litt for mye.

Lurer på om vi skulle bruke GoProen til å filme seansen. Det må jo bli en flott reklamefilm for Bleda som av naturlige årsaker kan selges både til Norge og Sverige. Vi kan jo veksle mellom å synge Ja vi elsker og Du gamla, Du fria i rocketakt mens vi svinger litt. Kanskje vi kunne få inntekter nok til å dekke noe av formueskatten…

Og med denne brilliante ide, avsluttes dagens blogg for nå må vi finne frem skittentøyet.

ra: Hallstein Mørk
Sendt: 5. juli 2017 19:35
Til: capraia+diary-315226 {CHANGE TO AT} mailasail {DOT} com
Kopi: 'Jan Melin (jan {DOT} melin {CHANGE TO AT} tele2 {DOT} se)'; 'Primary'; Hallstein Mørk
Emne: Lofoten dag 44 Blogg 42

Den beste havna på turen så langt ligger vi i nå, men det kommer jeg tilbake til. Vi startet kl 0815 fra Sula for å komme ut av havna på rimelig høyvann og så bar det ut på et av de andre mest beryktede havstrekningene i Norge, den berømte Hustadvika. Det blåste ikke mye, men det er ikke vanskelig å forstå at den er fryktet og beryktet. Store, deilige dønninger på et par meter møtte oss og vi danset stille og rolig som om det var kveldens siste dans. Capraia oppførte seg eksemplarisk, selv når bølgene kom fra forskjellige retninger. Det var hvitt skum fra ulike skjær rundt oss som hvite, sprudlende snetopper med sneføyk. Nesten trolsk. Vanskelig å få gjengitt det på bilder dessverre. Når vi etter en time eller så kom ut på dypere vann ble det også roligere sjø helt til vi begynte å nærme oss land igjen, da kom bølgene tilbake og koste med oss. Vi tok ned seilene og fisket. Katarina sto ikke for den helt store entusiasmen, «hvorfor tar det så lang tid å få fisk» her smalt det etter 3,5 minutter så skippern måtte til med litt torskehoftevrikk og da satt den der og dermed hadde vi god torsk til middag før vi gikk inn til Veidholmen som av og til skrives med d og av og til uten (Veiholmen). Det var veldig greit å fiske i bølgene. Ingen behov for å bevege stanga, bølgene tar seg av den saken. Det var et par andre fiskebåter der ute også, men de stoppet fiskingen og surret rundt Capraia for å ta bilder. De trodde sikker vi kom fra Island eller Grønland med fulle seil siden vi kom rett inn fra havet. Når de oppdaget at vi så ganske normale ut (i den grad Svensker ser normale ut) og interessen ble litt mindre.

Veiholmen, for et sted. Innseilingen er faktisk ganske skummel, grunt vann og mange staker og man må ha tunga rett i munn (hvor i all verden kommer det uttrykket fra? Er det liksom farlig å ha tunga litt skjevt i munnen, spesielt når det er i egen munn og det er den jo som hovedregel, og skjev tunge kan vel heller ikke være så farlig  om man ikke har så stor tunge at en mister balansen om den henger skjevt for da kan det jo være farlig). Først rett fram, så 90 grader til styrbord og så rett fram til du nesten treffer fjellet og så 90 grader til styrbord igjen i et sund med hus på begge sider og med knapt plass til Capraia og så, næmmen, der åpenbarte det seg en andedam med hus og brygger rundt om kring. Ca 100 meter i diameter og en flott ledig bryggeplass for oss. Ut med fendere og fortøyning og vips så var vi på plass bak Coop butikken. 150 kr pr natt inkl strøm. Vi plugget gladelig inn strømkabelen, ingen strøm og unge Mørk begynte jakten på sikringer og snek seg inn i uthuset hvor stikkontakten satt og der hang det to ledninger som var klippet over. God forretningsmodell det der, selge strøm og så kappe ledningen. Men vi fant en annen stikkkontakt som var ment til et utelys som man jo ikke trenger her oppe på sommeren så da var det problemet løst.

Veidholmen er et helt fantastisk idyllisk sted og trygt for alle vinder selv om det er helt ute i havgapet. Trygt å ligge her, men ikke trygt å komme hit eller reise herifra. Når vi en gang seiler videre herifra bør det ikke være stiv kuling fra vest for da kommer vi til å ri på så store bølger at vi stopper først når vi kommer på torget i Trondheim og selv om det sikkert ville være hyggelig å komme dit og bli en turistsensasjon for tyskere og andre villfarne, tror jeg det ville bli litt for slitsomt å få kjølen i vannet igjen til at vi ville sette noe særlig pris på det.  14 meter høye bølger rapporterer de her når det blåser en god kuling fra vest.

Ute på havet ser vi fremdeles ikke en eneste seilbåt. De gjemmer seg nok bort innaskjærs i regnværet mens skippern nyter solen utaskjærs og Katarina nyter utsikten fra salongen igjennom takluka for hun liker seg best på ryggen der nede, litt blek om nebbet og forbausende lite snakkesalig, men det går fort over når vi kommer inn i smulere farvann. Hun blir ikke sjøsyk nei, bare litt stille og inneslutta og det er jo ikke så ofte.

I skrivende stund sitter vi på terrassen på en av de lokale pubene og noterte oss at en Bavaria kom inn i havna også. To fendere ute, helt feil plassert og noen gamlinger (les over 50 år) virret rund på dekk på 35 foteren for å feste noen hyssinger, men vi hørte ingen kraftige dunk så det gikk nok greit. «Godt jobba» hørte vi skippern sa når hyssingene hang på plass. Ja, ja, alt er relativt og de er sikkert hyggelig mennesker de også.

Katarina rapporterer fra avisene at det har vært en våt juni i hele Norge men at temperaturet i Nordland har vært 2 grader over normalen i år. Ikke rart at vi har brukt ull luer og votter litt mindre enn planlagt.

Etter å ha vært på dette havet må vi bare gi en stor hyllest til fiskerne våre. De er ute på havet hver dag og forsyner oss med herlig mat. Capraia ruller jo nesten ikke når hun har seilene oppe, men det gjør en fiskebåt og de er ute i mye tøffere vær enn det har vært i dag. Ca 25 kr pr kg råfisk får de for jobben (ferdig sløyet) mens vi betaler 300 kr i butikken. Det er jo en del folk på et kontor et eller annet sted som må tjene til lives opphold også.

Nå har vi vært på mange veldig mange øde øyer på turen, men ferger og hurtigbåter kommer alle steder, selv her hvor det er ca 50 - 300 fastboende (300 her i 2003). Det er viktig å holde denne kulturarven vedlike og jeg bidrar gjerne med skattepenger til det (bare dropp den forb…. Formueskatten). Og med disse svært kloke avsluttende ord blir det slutten på bloggen for i dag.

PS Petter, har ikke sett noen bobil parkering her ute.