Yr-folket tok nok kritikken fra i går til seg og leverte bedre vær en lovet i formiddag. Hurra, god sikt og sol, hva gjør det vel  da med litt vind for seilere på tur. Frokost, en jobbrelatert telefonsamtale  med en CHRO fra det store utland og så bar det ut på tur med Katarina og Skipper’n. Vi skulle utforske Skrova og hvorfor det kalles Nordens Hawaii. Skrova har 180 fastboende (og det er greit at det er «fast» for det blåser jo en del her). Nydelig øy, med hyggelige mennesker som kommer ned på brygga og slår av en prat. Øya gir den gode stemningen. Den er ikke kredittkort vennlig. M.a.o ikke lett å kjøpe noe her bortsett fra en halvliter eller to på en av de to pubene og det er jo ikke akkurat bortkastede penger. Bartenderen kommer å setter seg ved bordet til alle gjestene (M.a.o. Katarina og meg) og slår av en prat. Han kommer egentlig fra Oslo, men er fotograf og det skulle liksom forklare hvorfor han er her. Det er 6 fotografer på øya så det vrimler av fotogallerier. Fotoøya i Lofoten kalles den. Hvorfor de har samlet seg her vites ikke, men kanskje de synes det er morsomt å fotografere hverandre (og kanskje leke Paparazzier med pikene in stråskjørt). Det er tross alt langt til den andre Hawaii.

Vi fant en tunnel i fjellet her. Hvem som har laget den vites heller ikke, men det kan jo være kjekt å ha sin egen tunnel som fører fra ingen ting til ingen ting (bortsett fra et eller to fiskevær). Det var kanskje slutt på «vær» og dermed umulig å anskaffe mer vær, så kanskje en tunell var andre valget. Folk samler jo på så mye rart og det er jo nyttig når det regner ute. Når tunellen først sto der var det noen kunstnere (de finner jo også på så mye rart) på å sette lys i taket i tunellen og da var det jo passende å henge masser av fotografier på hver sin side som beskriver historien på Skrova. Flott var det. En haug med gamle fiskere, gamle båter og litt yngre hval. Og masser av tørrfisk.

V gikk ut av tunellen igjen og fortsatte vår ekspedisjon. Da så vi at det også finnes andre mere normale folk på øya. Hundrevis av løpemeter med oppheng for tørrfisk over alt. Fisken synes tydeligvis at det er greit å bli tørr bak øra og hadde gått og hengt seg tett i tett for å tørke.  Kanskje de svømmer opp påspringflo for den er jo bortimot 3 meter her. Håper de ikke har hengt der helt fra bildenes tid mon tro? Skulle ikke forundre meg for de ser veldig gamle og skrukkene ut. Storindustri i tillegg til god lukt (for de som liker det).

Vi vandret videre og kom etter hvert til de flotte sandstrendene, men ingen piker i stråskjørt var å se (og ingen piker uten stråskjørt heller – m.a.o. ingen nudiststrand). Etter å ha tatt noen bilder fikk jeg et kort, og uvanlig øyeblikk med klarsyn, det er jo ikke mulig med palmeblader eller strå her ute, hvor dum går det an å bli. Tareskjørt må være den lokale varianten, og da så vi straks at det hadde vært en del piker med tareskjørt på stranden. De hadde riktig nok slengt de fra seg før vi kom. I sin blyghet, gjemte de seg antagelig bak noe steiner eller busker. Men strendene og det turkise vannet var uimotståelig vakkert og tiltalende helt til vi stakk tåa i vannet. Iskaldt. Skulle tro man kunne fiske ferdig frossenfisk i slikt kaldt vann, men da må man vel enda lenger nord. På pakkene i butikken står det jo ofte at  fisken er frosset på havet. Se det, nå skjønner vi det også. Det er utrolig hvor klok man blir på tur.

Vi vandret videre, og etter en par timer hvor sjøbeina jobbet fælt med å sette et ben foran det andre og ikke til siden (som er praksis om bord), var vi tilbake i skuta (å så deilig). Hamburger på grillen til lunsj (og som seg hør og bør når det er kvinnfolk om bord ble de garnert med grønt, rødt og mere grønt (les gress). Men det går jo ned det også selv om magen synes det er rart. Bacalao inspirert torsk til middag også med masser av grønt, men det gresset var i det minste kokt.

Det er meldt mye vind i kveld og spesielt i morgen, men vi stikker nok til havs etter frokost og setter kursen nordover og mot fastlandet siden det blåser sønnavind. Vi får se hvor vinden bringer oss etter hvert. Og dermed er denne bloggen slutt.