Siden jeg har sendt ut en blogg tidligere i dag blir vel denne litt kortere. Det ble to timers søvn og så bar det i vei med våre nyinnkjøpte sykler. Så kom de til nytte allikevel. De trives tydeligvis bra på asfalten og vi kom oss til Å. Flott gammelt fiskevær med flotte rorbuer, utleiebåter og  nydelig utsikt (igjen). Petter ble igjen i båten for å få myket opp muskelaturen. Han fikk krampe i leggen, kraftig krampe. Han har jo så store muskler den gutten så det gjorde skikkelig vondt. Store muskler, store kramper, små muskler, små kramper. Det er noe å tenke på det tenker jeg…

Å har blitt veldig turistifisert, små Japanere med store kameraer, store Tyskere med enda større bobiler. Det var masser av bobiler med mange rare skilt på. Eldorado for Petter, men han var jo ikke der og vi var ikke rette folk å intervjue på den fronten når vi kom tilbake. Masser av museer og kafeer og tørrfisk. Jeg kjente fort at det begynte å rykke litt i sjøbeina igjen. Ut på havet, se litt fisk og vann istedenfor «veldig billig, kom og kjøp».  Havneanlegget er ikke noe å skryte av og ryktene sier a det gjelder alle gjestehavner i Lofoten. De er kanskje gladere i bobiler ? Hvem i all verden kan forstå slikt (bortsett fra Petter og en haug med Tyskere).

Petter skal forlate oss i morgen og Katarina og jeg skal utforske Lofoten på egenhånd. Katarina antydet at vi kunne finne en bra havn. Legge båten der og ta litt busser rundt om kring, Å huffa meg, å huffa meg, jeg håper hun kommer på bedre tanker. Mange klatrer opp på toppene rundt omkring her for å se på havet. Hvorfor i all verden skal vi klatre mange timer oppover for å  se på havet når vi er på havet og kan ta på det. Ja, forstå det den som kan. Er man sjøulk, er man sjøulk. Har man lyst til å være fjellgjeit kan man jo pent be om å få bli det i sitt neste liv. Kommer man imidlertid med bobil, skjønner jeg godt at man flykter fra den mobile heimen og kommer seg så langt unna som mulig. Det er vel derfor de stikker til fjells. Se det, nå har vi en god forklaring på det også.

I cockpit målte vi nå 39 grader i sola. Nei det er ikke en skrivefeil. Katarina har smurt seg inn med alskens greier slik at sola ikke skal ha noen effekt og ligger på dekk i sola for å unngå å bli brun. Den er det vanskeligere å finne en forklaring på. Det er noe spesielt med kvinnelogikken.

Til middag i dag blir det fiskegryte (selvfisket fisk selvfølgelig) i Asiatisk stil med fersk pasta. Den (pastaen) har ligget om bord en uke, men det står fersk på den så da går det vel bra. Deretter fyrer vi opp et par sigarer som vi har spart til første kveld i Lofoten. Å sånn går nå dagan, og denne bloggen er slutt.